Anmeldelse: Forbannelsen

Forbannelsen skinner et sterkt og ukomfortabelt lys på behandlingen av samene på tidlig 1900-tallet.

Året er 1918. Vi følger en familie på fem som gjenforenes etter at Oscar og faren kommer hjem fra krigen. Lauritz (Jan Sælid) har fått i oppdrag å starte en menighet, men det viser seg fort at dette blir vanskeligere enn som så.

Med stadige hindringer som en samisk gravplass og generelt lite hjelp å få begynner Lauritz å endre seg. Det hele toppes etter et dødsfall internt i familien som får faren til å endre seg drastisk til det verre.

Forbannelsen er skrevet, regissert og produsert av Henrik Martin Dahlsbakken. Dahlsbakken er en regissør som konsistent regisserer både film og TV.

I hans mest aktive år 2016 hadde han tre lanserte prosjekter Cave (2016), Sensommer (2016) og kortfilmen Takk for turen (2016). I løpet av det siste året har han lansert filmer som De fredløse (2021) og Prosjekt Z (2021).

Forbannelsen tar for seg sentrale temaer som både den første verdenskrig, spanskesyken og samehatet som den gjennomsnittlige nordmannen hadde mot den norske urbefolkningen.

Spesielt spanskesyken og samene setter kjepper i hjulene for presten som kun har lyst på en splitter ny kirke til menigheten sin. Arbeidskraften dør eller settes ut av spill som følge av en voldsom hoste, utslett og pustevansker.

My – spilt av ti år gamle Eva Nergård – er blant en av filmens hovedpersoner. Med tanke på den unge alderen er hun svært overbevisende og dyktig både på norsk og sørsamisk.

Hun spiller den samiske adoptivdatteren til prestefamilien så man kan jo gjette seg frem til hvordan det går i denne tidsalderen.

Jan Sælid, som presten Lauritz, er den som tar de største valgene og skyver filmfortellingen ned i den dypeste avgrunn. Jan Sælid spiller svært godt og er den karakteren som på godt og vondt er mest minneverdig etter at man går ut av kinosalen.

Forbannelsen er ikke en koselig film. Med spanskesyken, samehatet og den første verdenskrigen i bunnen er det mye triste og forkastelige temaer å ta tak i.

Presten er en karakter det er svært vanskelig å sympatisere med på noe plan. Han er selve eksemplet på hvor dømmende både folk, men også kirken var på den tiden. Han er egosentrisk og bryr seg svært lite om andre enn seg selv og har et sterkt hat mot samer.

Jan Sælid spiller presten Lauritz som den mest irritable og lett antennelige mannen som finnes. Han har den absolutt korteste lunta og det skal absolutt ikke mye til for å fyre av kanonen. Han er selve prakteksemplet på «Skyt først, tenk etterpå».

Han behandler også familien sin ubegripelig dårlig og straffer dem støtt og stadig, spesielt lille My. Presten sprenger utvilsomt skalaen for vold i hjemmet.

Etter hvert som filmen utvikler seg og stemningen blir mer og mer intens er det tydelig at prestefamilien begynner å slå sprekker. Det er gnisninger innenfor familien og det er ingen som er spesielt gode venner lenger.

Forbannelsen er filmet på både Røros og Tolga. Dette gir filmen frisk og ektefølt natur som bakteppe. I en hvilken som helst annen film ville nok produksjonen sagt seg fornøyd med et studio.

Ikke bare er naturen vakker å se på, men filmen tar plass fra vår til vinter. Det gjør filmen mer dynamisk når årstidene følger med historien. Det er rett og slett vakkert å følge med på trærne som går fra vakre grønne og frodige til snødekte. Landskapet dekkes av snø og elvene fryser til.

Musikken er velkomponert og består av strykeinstrumenter som bidrar til en uhyggelig stemning når det trengs som mest. I det ene øyeblikket står sola oppe og alt ser ut til å være helt perfekt. I det andre øyeblikket stormer det over familien og musikken skraper ubehagelig mot trommehinnen.

Jeg hadde en viss forventning om at Forbannelsen skulle ha et større skrekkpreg enn det den endte opp med.

Istedenfor er Forbannelsen i det store og det hele en thriller, men innehar mange elementer fra skrekksjangeren som gir filmen den ekstra piffen. Disse øyeblikkene er aldri overdådige og har heller ingen «hoppe ut av stolen»-øyeblikk slik som i mange andre reinspikkene skrekkfilmer.

Dog bidrar disse øyeblikkene til den uhyggelige stemningen. Forbannelsen har noen overnaturlige elementer og tar inspirasjon fra kjente filmer fra skrekksjangeren for eksempel The Exorcist (1973), men også flere andre filmer med overnaturlige elementer.

Forbannelsen sliter dessverre litt på et par sentrale elementer. Mange av karakterene er underutviklede og får ikke i nærheten av nok tid til å skinne på lerretet til at man skal kunne bry seg om dem.

Presten Lauritz, som er filmens sentrale antagonist og til dels protagonist sammen med My, presenteres i denne filmen på samme vis som djevelen presenteres til religiøse. Han er ond rett igjennom og har ikke noen form for gode egenskaper som i det minste ville gjort karakteren hans lettere å relatere seg til.

Selv de absolutt mest avskyelige skikkelsene har kvaliteter som man kan kjenne seg igjen i, eller som ihvertfall gir begrunnelsen til hvorfor personen gjør som den gjør.

Forbannelsen prøver å balansere filmens tre sentrale temaer derav to av dem er de viktigste. Den første verdenskrigen glemmes svært fort. Spanskesyken har sin plass, men er på et tidspunkt ikke like viktig lenger.

Til slutt har vi forholdet mellom nordmenn og samer som utover spilletiden er mer og mer i bakgrunnen. Til og med målet med å starte en menighet svinner hen når historietråden møter sitt klimaks.

Det vi sitter igjen med er et familiedrama med en forbannet far som gjør det hele ulevelig for sine barn. Forbannelsen er som en skoleoppgave, bare at du ender opp med å bomme på oppgaven.

Historietråder som jeg ser på som sentrale forlates altfor fort. Dette gjør totalt sett filmen betydelig tynnere og mindre interessant. Om Forbannelsen hadde greid å sjonglere alle samfunnsproblemene den i utgangspunktet prøvde å skildre ville den hatt mulighet til å formidle et betydelig sterkere budskap.

Forbannelsen er en film som sliter med å bygge på grunnprinsippene sine og ender derfor opp med å ha temaer som totalt sett gjør litt for lite for helheten. Filmen høynes av gode skuespillerprestasjoner fra gode skuespillere der spesielt Jan Sælid og Eva Nergård er verdt å nevne.