Anmeldelse: Fisherman’s Friends

Frykt ikke! Dette er ikke biografifilmen til halspastillene.

En guttegjeng skal på et utdrikningslag til Port Isaac i Cornwall, et historisk område sørvest i England fylt med fisk, sjømenn, lokalt øl og dårlig mobildekning.

Guttegjengen består av snobbete menn i musikkbransjen hvor en av dem er den rike produsenten Danny (Daniel Mays). Mens de er der observerer de ti gubber som holder en liten konsert ved vannkanten der de synger shantyer (sjømannsviser). Dette er de lokale fiskerne som synger i ny og ne når de ikke gjør det de liker best (å være ute til sjøs). Danny blir lurt av de andre guttene til å overbevise fiskerne om å signere en platekontrakt med dem.

Det tar ikke lang tid før musikkprodusent Danny innser at de gamle gubbene faktisk kan skille seg ut blant alle de andre pop-artistene, og går hardt til verks for å overbevise dem om å gi ut en plate. Mens han blir værende i landsbyen møter han også Alwyn (Tuppence Middleton), som er datteren til en av fiskerne. Hun deler også hans samme interesse for musikk.

Fisherman’s Friends trekker frem to klassiske fortellerstrukturer. Det ene er den klassiske «bymusa og landsbymusa»-fortellingen fra Æsops fabler. Den suksessfulle plateprodusenten som bor i en steril og gigantisk leilighet i Londons hjerte, som blir møtt med en helt annen levemåte i Cornwall.

Han er bokstavelig talt er en «fish out of the water» og blir latterliggjort av lokalbefolkningen. Kontrastene er aldeles ikke subtile, men Cornwall er såpass vakkert at det gir en umiddelbar følelse av å være i en kystby i Nord-Norge. Kjærlighetshistorien er noe påtvungen, men kjemien mellom skuespillerne er heldigvis på plass.

Skryt må også gis til Alwyns far Jim (James Purefoy) for en hjerteskjærende skuespillerprestasjon. Her peller vi av skallet og går mer i dybden på hans følelser, hans nærhet til folket i Cornwall og skepsis til den kyniske musikkprodusenten.

Resten av bandet får ikke så mange individuelle personligheter, men det gjør absolutt ingenting. De morsomme høydepunktene er uten tvil de lystbetonte kranglene og sjømannshumoren som kommer i resultatet av krasjet mellom «bymusa og landsbymusa».

Den andre klassiske fortellerstrukturen er den vi gjerne ser i musikkbiografier: Reisen til berømmelse. Fattigluser i en landsby som synger flott, men som har ingen intensjoner om å gi ut plater inntil en ambisiøs sjel hopper inn i deres hverdag og sparker dem i en ny retning. Dette er en reise fullt av oppturer og nedturer, som man mer eller mindre krysser av på listen.

Den klassiske «etter boka»-fortellerstrukturen gjør filmen noe kjedelig og forutsigbar. Skipet seiler rett gjennom enhver klisjé uten å nøle. Det er nesten som en billig TV-film som gjerne faller mest i smak hos foreldrene dine.

Heldigvis så er det unike ved min opplevelse av Fisherman’s Friends er at jeg har aldri sett en muskkbiografifilm om noen som opptrer med britiske sjømannsviser. Ei heller har jeg sett noen filmer med utgangspunkt i Cornwall. Hver eneste klisjé blir derfor pakket rundt i en original, fredfull og hjemmekoselig emballasje.

Til tross for forutsigbarheten, så har filmen et voldsomt stort hjerte. Den gjør det rette ved å rette masten mot folket og Port Isaac. Med Norges vannvittige kystlinje er det mange av disse godhjertede karakterene vi nordmenn kan relatere oss til. Til og med en «bymus» som bare har feriert langs en eller to kystbyer.

I Fisherman’s Friends kan man nesten lukte tang og tare, og høre måkene skrike når man allerede har sett ferdig filmen, som gjør at den har en særegen verdi. Til tross for fortellerstrukturen kan man lett kose seg med denne filmen.