Anmeldelse: First Cow

Det meste av First Cow finner sted i Oregon-territoriet på 1800-tallet, da amerikanerne reiste vestover for å starte et nytt liv fra bunnen av. Det er mye lettere sagt enn gjort i den amerikanske villmarken.

Cookie Figowitz (John Magaro), en reisende kokk, og King Lu (Orion Lee), en kinesisk innvandrer, bestemmer seg for å bekjempe elementene i naturen og menneskeheten sammen. De får en pause når samfunnets aller første ku – en storslått, mild brun skapning – ankommer territoriet.

Floridaregissøren Kelly Reichardt har skapt sin egen verden ved nordvestkysten av Amerika i dette portrettet av livet i ødemarken med sine dramatiske spørsmål. Denne verdenen er basert på Jonathan Raymonds bok «the half Life». Dette er ikke første gang disse to har samarbeidet om film. I 2008 laget de som et eksempel Wendy and Lucy sammen.

Det er en historie som engasjerer fra første scene. Noe veldig håndgripelig står på spill, trusselen er reell og det hele er et spørsmål om overlevelse. Reichardt og Raymond forteller historien sin med makt og dyktighet, og filmen er skutt med vakker enkelhet. Den har en muskulær autoritet i sin enkelhet og sin rolige, usynlige fremkalling av det amerikanske landskapet.

Det siste noen hadde forventet av Kelly Reicharst var en stor, fristende tallerken matporno. Etter tretti år med filmproduksjon forbinder man henne med en slags asketisk renhet, både når det gjelder streng og elegant estetikk og portrettering av et stille og marginalisert liv som filmene hennes sentrerer rundt. First Cow er hennes syvende film, og den bryter ikke med tradisjonen, men den serverer herlige øyeblikk med komfort gjennom hele filmen.

For å gjøre det helt klart – denne filmopplevelsen sparer ikke på godsakene, eller søte gode kaker. Reichardts film dveler ved disse rustikke snacksene som om du stirrer på diamanter i en kullgruve: du får lyst til å strekke deg inn i skjermen og ta en mens du brenner fingrene. Slik utfolder First Cow seg som en gammel, rustikk fabel, strukket til det punktet at enhver skarp moral har blitt litt diffus.

Teamet Reichardt og Raymond har laget et stikkende samspill mellom de som har og de som ikke har og har skapt en utsøkt, jordnær modell av amerikansk kapitalisme – i miniatyr. Det hele fortelles med politisk brodd, men varmes opp av menneskelig ømhet og kameratskap. Denne duoen komprimerer alle filmene ned til det elementære – til essensen av historiene. De er også alltid prosessorienterte.

Det hele er spilt med mild vidd og ynde av John Magaro og Orion Lee, det spirende forholdet mellom Cookie og King-Lu er også rikt på skeive antydninger, ettersom deres gjensidige utstøtte status fører til at deres egne intime bånd blomstrer.

Reichardt har aldri overdrevet bruken av ord og kommentarer i filmene sine, og vi har hatt et år med mye politisk drama i USA -som har gjenspeilet kinoåret og enhver amerikansk film av betydning. På dette feltet føles First Cow, som speiler samfunnet for 200 år siden, mer pikant enn de fleste: en rolig og tydelig observasjon av nasjonale tradisjoner for eierskap og isolasjon -og reglene som er utformet for å holde samfunnets utstøtte utenfor.

Den historiske fiksjonen får oss til å tenke på hvor mye eller lite som har endret seg i de århundrene siden denne filmens hendelser utspiller seg.

Det var vanskelig for Reichardt å kunne gjenskape nordvestkysten av USA fra 1820 siden det ikke fantes fotografier fra den tiden, og det er få kunstnere som hadde malt bilder derfra. Så de lot seg inspirere av malerier fra England fra den samme tiden.

Det ble skapt en verden av virkelig villmark, sterkt preget av chinook-stammenes kontroll og styre. Hun hadde også en stor jobb med å skaffe riktige kostymer til tid og sted og de samarbeidet med regionens historiske museum.

Skuespillerne ble sendt ut med en «survivorist» som kunne snakke Chinooke wawa – de var på en tre dagers campingtur med ham. På denne måten fik de erfare hvordan man kunne overleve i dette området på denne tiden.

Musikken til denne filmen er laget av William Tyler. Det er rikelig med varme, tristhet, vennlighet og stille desperasjon i hans vakre stykker som flytter seg mellom musikalske partiturer og omgivende lydbilder. Det gis god plass til å streife mellom de musikalske pausene. Filmen har rom for stillhet.

Som et kunstnerisk samarbeid med Reichardt og akkompagnement til hennes varmhjertede fortelling, er musikken i First Cow en perle. Hans komposisjoner er bare en liten del av filmens lydspor, en subtil menneskelig tilstedeværelse i Reichardts typisk rike palett av naturlige lyder.

Lydsporet skaper en følelse som minner om Bruce Langhornes instrumentale partitur for Peter Fondas western fra 1971 The hired hand . Men bortsett fra dette lydsporet så er det ikke så mye i denne filmen som føles som en tradisjonell westernfilm.

Når du kommer til slutten av First Cow, er du så fortryllet i Reichardts fantastiske reise i  amerikansk natur at du kanskje har glemt at filmens åpningsscene fant sted to timer tidligere -hundre og femti år frem i tid. Men hvis du husker, finner man i den aller første scenen i filmen en moderne kvinne, spilt av Alia Shawkat, som går med hunden sin og som oppdager hele denne spennende historien.