Anmeldelse: Finny & Leah – Den hemmelige øya

Tyske Toby Genkel (The Ogglies 2021, Thor 2011) og amerikanske Sean McCormack har sammen laget oppfølgeren til Two by Two fra 2015.

Manges barns favoritt Nestrian og Grymp er tilbake i Finny & Leah – Den hemmelige øya. For de som ikke så den første filmen (på norsk Ups! Hvor er arken?), så kan nok denne toeren starte noe forvirrende.

La oss starte med begynnelsen. Dette er nemlig en Ark – den Arken som Noah bygde – selv om mannen selv mangler i denne versjonen av fortellingen.

Alle dyrene prøver dermed å overleve. De fiktive skapningene – den godmodige Nestrians Dave og Finny, og de tøffe Glymps Leah og moren Hazel – prøver sammen å holde alt flytende.

En dag leker Leah og Finny og finner på rampestreker, og de blir ved et uhell kastet over bord og sammen med dem går resten av dyrenes forsyninger og det hele blir ganske så spennende.

Dette synes jeg er en merkelig film. Siden jeg ikke hadde sett den første filmen, hadde jeg ikke noe forhold til disse karakterene fra før. Men de sjarmerte meg raskt og jeg ble straks bekymret når de stadig havner i trøbbel.

Karakterene har alle tydelige og morsomme personlighetstrekk. Hazel er pragmatisk, Finny er bekymringsfull, mens Leah er påståelig og eventyrlysten. Dynamikken er engasjerende og ungene satt stille med store øyne her i stua og vi voksne kjedet oss ikke vi heller.

Men det er de morsomme og rørende dialogene som engasjerer for selve filmen er ganske uoriginal. Denne vinner ingen pris for kreativ historiefortelling.

Stemmene tilhører blant andre Anders Bye fra Bye & Rønning – som også har hatt stemme i filmer som Shrek 2 og Kung Fu Panda.

Animasjonen vinner heller ingen priser. Det beste er den rare maurslukerfiguren Nestrian og Glymps fascinerende ulveutseende. De andre dyrene er i beste fall gjennomsnittlig bra tegnet.

Kolonien på Øya er ganske godt utført arbeid, men det hele faller litt igjennom om man sammenlikner med andre nye animasjonsfilmer.

Filmen kunne også hatt en bedre avslutning. Denne føles mer som en eldre frokost-TV-tegnefilm enn en moderne animasjonsfilm.

Det er egentlig synd i og med at karakterene er svært følelsesmessig engasjerende. Ungene elsket filmen – og det er vel kanskje det viktigste.

Når alt kom mer til alt hadde jeg et smil om munnen da filmen var ferdig. Filmen reddes av at det er en underholdende, men ufullkommen film. Viktigst av alt så engasjerte den sitt kjernepublikum, barna. Med de lyse fargene, perfekt komedie og søte karakterer så vil den holde de små fascinert gjennom sine 96 minutter.