Anmeldelse: Filmtyven

Filmtyven er en søt, vakker og poetisk hyllest til filmen.

Denne perlen av en film åpner med utsagnet: «Takknemlighet for å ha opplyst stien… » etterfulgt av en kort liste med navn på størrelse med Lumière-brødrene, Stanley Kubrick og Andrei Tarkovsky. Dette kan virke pretensiøst og i øyeblikket føles det både for mye og ikke nok …

Mot slutten av Pan Nalins søte, men vemodige historie, virker beslutningen om å åpne med et slik triumfkort helt berettiget (og ikke bare fordi alle fem av disse filmskaperne får en respektfull hyllest underveis). Dette er en historie av og om noen som virkelig trengte gleden av film for å se veien videre – som alltid har vært i stand til å finne det på steder der få andre var villige til å se etter.

Denne semi-selvbiografiske fabelen er også skutt i den indiske delstaten Gujarat der regissør Pan Nalin vokste opp.

Filmtyven kan umiddelbart fremstå som som en søt og moderne versjon av Cinema Paradiso (1988), mener er det ikke. Filmtyven er basert på mange enda dypere inspirasjoner.

To av dem er Sergio Leone For en neve dollar (1964) og Terrence Malicks tidligere filmer. Begge glir inn i tankene våre fra det øyeblikket vi først ser ni år gamle Samay gå langs jernbanesporene som strekker seg forbi det beskjedne huset der den strenge, men overbærende faren, Bapuji, spilt av Dipen Raval, selger te til passasjerer på togene som stopper i nærheten.

Samay er spilt av Bhavin Rabari, en niåring like severdig som Kevin fra Home Alone & Home Alone 2,  og i starten av filmen vet han knapt hva hva kino er.

Samays fattigdom og strev blir ikke romantisert av den enkle grunn at den også viser Nalins fattigdom før han gjorde suksess i filmindustrien. Som en slags løvetannunge har denne regissøren vunnet internasjonale priser, i tillegg til at han ha oppnådd kommersiell suksess med filmer som som Samsara (2001) og Valley of Flowers (2006).

Det blir urettferdig å si noe om denne filmen uten å berømme filmfotografen Swapnil S. Sonawanes vidvinkelfilm. Allerede fra da han viser oss noe stille og hellig i lyset av et tog som skjærer gjennom noen glasskår hever han denne filmopplevelsen til godt over det gjennomsnittlige. Enda mer magi opplever vi i glitteret fra støvet i lyset fra kinomaskinen i den falleferdige kinoen Galaxy Cinema.
Ikke siden Terence Davies’ The Long Day Closes (1992) har innsiden av en kino blitt gjengitt med en så henrykt nostalgi. Lyset fra skjermen faller over ansiktet til Samay som om drømmene hans åpenbarer seg.

Samay finner en god venn og inspirasjon i kinomaskinisten Fazal. Fazal og Samay har en typen vennskap som ofte er nydelig gjengitt på film, og i dette tilfellet stort sett fritt for konstruert drama.
«Filmer ble oppfunnet for å lure folk,» avslører den erfarne og litt frynsete Fazal – glitrende spilt av Bhavesh Shrimali. Men Fazals jobb er å gi folk lys, og det er dette Samay elsker med ham.
Fazals rolle er vanskelig både å skape og å spille uten at den blir romantisert til døde. Men Nalins følsomhet og måten Shrimali balanserer kynisme med en umiskjennelig følelse av hensikt, redder Fazar-karakteren i å ramle i en slik felle. «Fra lys kommer historier, og fra historier kommer filmer,» sier kinomaskinisten Fazal, og leverer den typen linje som bare den beste versjonen av denne typen filmkarakterer kan slippe unna med.

For en film som veksler mellom sentimentalitet og mer alvorlige dykk i tyngre temaer som globalisering, kapitalisme og kinoens forbigående natur, så er det nyttig at Nalin unngår mange av scenene du forventer av en historie som denne. Et eksempel er når Samay og de små vennene hans lager seg en egen liten filmklubb. I stedet for å rase gjennom den prosessen, sprer Nalin den over en lang tidsperiode og gjengir opprettelsen av Samays lille kino med en nær «kubrickiansk» finesse.

«Jeg vil bli film,» erklærer Samay på et tidspunkt, og Filmtyven tar ham på ordet. Ved hjelp av alle de spesifikke referansene til vestlige filmgenier i kombinasjon med stemningsfulle utdrag fra Bollywood-klassikere – er filmskaper Nalins fokus på hvordan kino tillot ham å se lyset i livet sitt. Resultatet er blitt til en historie verdt å se nettopp i en kinosal.

Nalins håp for fremtiden er ikke på langt nær så overbevisende som hans nostalgi og omfavnelse av fortiden. Det føles noen ganger som om han har laget en klagesang. Dette er en bitter pille å svelge i kjølvannet av en pandemi som truer med å drepe kinoen. Nalin er likevel i stand til å se en vei fremover, men selv de siste øyeblikkene av Filmtyven tyder på at kinodriften kan stoppe opp når som helst. Eller den ville, hvis det ikke var for Nalin og Samay sin felles tro på at lyset finner en vei.