Anmeldelse: Fifty Shades of Grey

Fifty Shades of Grey får terningkast tre av KINOMAGASINETs anmelder Ann Mari Nettum.

Fifty Shades of Grey oppsummert? En klisjé med mye hud og lite story.

Så var det endelig duket for premiere av Fifty Shades of Grey. Den siste tiden har denne filmen vært på manges lepper. Noen har gledet seg ekstremt til filmen, grunnet stor fascinasjon for boken, mens andre har sett frem i mot premieren med hat.

Filmen begynner stilrent, og det første som slår meg er at filmens uttrykk i første scenen er nettopp grey. Vi ser Christian Grey (Jamie Dornan) ute på joggetur. Han har på seg en grå hettejakke, jogger på grå asfalt i en by full av grå bygninger. Ikke akkurat subtilt.

Deretter får vi et veldig kjapt innblikk i Anastasia Steele (Dakota Johnson) sitt liv. Anastasia, eller Ana som hun kalles, skal intervjue Christian Grey, og er nervøs allerede før de møtes. Deres første møte blir én eneste stor og snublende klisjé. Jeg sukker oppgitt, og filmen er i gang.

Gjennomsyrende for filmen er kreative fotovinkler, og rask, god klipping. Dette er med på å heve filmen ett hakk rent estetisk.

Det virker som om det har blitt gjort ett iherdig forsøk på å legge en pirrende undertone gjennom hele filmen. Dette er i og for seg svært godt tenkt, men jeg synes det hele ender som en noe pussig stemning, og i enkelte scener er det stillheten som tar overhånd.

Det er en del populærmusikk i Fifty Shades of Grey, og dette gjør seg godt. Blant annet har Beyoncé gjort en ny versjon av sin hit Crazy In Love i anledning filmen.

Resten av musikken derimot, altså selve filmens musikkspor, synes jeg får for lite oppmerksomhet. I noen komiske scener, for eksempel hvor Ana og Christian forhandler om kontraktsvilkårene for deres relasjon, kommer filmmusikken til sin rette plass. Scener som denne, med surrealistiske emner som tas opp på skjermen, blir nokså vittig, og musikken er med på å understreke og fungerer bra i scener som dette. Ellers blir filmens musikkspor noe anonymt.

Det er ikke bare Ana og Christians første møte som blir en klisjé i Fifty Shades of Grey. En rekke scener byr på episoder vi har sett mange ganger før. I og for seg bygger vel hele relasjonen mellom hovedkarakterene på en massiv klisjé: kjærlighet gjør blind.

Til en viss grad kan man forstå Anas fascinasjon for den mystiske Christian. Men hun får ganske tidlig vite hvordan hans relasjoner til kvinner fungerer, og der mister jeg fascinasjonen. Det gjør ikke Ana.

Ana lar seg underkaste, og dermed må hun leve slik Christian bestemmer. Dette innebærer, kanskje mest av alt, at hun dras med i Christians spesielle former for seksuell nytelse, og det er jo nettopp dette Fifty Shades of Grey er mest kjent for. Vi snakker pisk, tau, bind for øynene med mer.

Hele fenomenet Fifty Shades of Grey er jo opprinnelig en romantrilogi skrevet av E.L. James. Bøkene har blitt svært populære, spesielt blant kvinner, og denne erotiske trilogien har av flere blitt stemplet som simpelthen «husmorporno».

Bak denne filmatiseringen har det helt klart blitt lagt vekt på reklamebransjens motto om at sex selger. Traileren har vist noe, men ikke alt, og av en eller annen grunn virker det som en hel del mennesker har latt seg trigge nok til å bruke Valentines-helgen til nettopp denne sexfikserte filmen. Det vitner et lass med forhåndsbestilte kinobilletter om.

Anas forelskelse i den mystiske Christian er på ingen måte noen historie om vakker kjærlighet. For det meste er Christian en særegen, egoistisk og eiersyk kontrollfrik med ekstreme, seksuelle preferanser som baserer seg på straff og tortur. Jeg klarer ikke på noen måte å bli sjarmert av Mr. Grey, og ingen av hovedrolleinnehaverne gjør noen ekstraordinær jobb i sin rolletolkninger. Det hele blir noe platt.

Filmens dramaturgi bygger på en romantisert drøm om en mystisk, rik og suksessrik fyr, iblandet en rekke ekstreme sexscener filmet på intimt vis. I tillegg virker manuset noe negativt inn for filmen, med en noe hakkete og lite drivende form.

For meg forblir fenomenet Fifty Shades of Grey veldig pretensiøst. Historien skildrer ekstrem og torturlignende sex, og drar folk til seg med nettopp denne lovnaden om erotikk. Filmen varer i omkring to timer, og jeg mister interessen. Jeg synes ikke historien, karakterene og dramaturgien fortjener all denne oppmerksomheten. Men igjen: sex selger.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.