Anmeldelse: Fast & Furious: Hobbs & Shaw

En eksplosjon av testosteron.

Hvem skulle trudd at en rip-off av Point Break (1991) med raske biler i stedet for surfebrett senere skulle utvikle seg til å bli en av verdens mest lønnsomme filmserier? Det som på tidlig 2000-tallet startet som uskyldige bil-filmer med eksos, damer og gate mentalitet har nå eskalert seg til å bli gigantiske  pengemaskiner som inkluderer grandiose plot-points om spionasje, eksplosjoner og superskurker med verdensendende intensjoner.

Vel, er det en ting som er sikkert så er det at denne filmserien har nådd et såpass høyt nivå i Hollywood at den ikke kommer til å sakte akterut før de originale skuespillerne returnerer om tretti år for en siste runde i Fast & Furious: Slow & Grumpy. 

Fast & Furious: Hobbs & Shaw markerer seg selv som film nummer ni i Fast & Furious-serien, og den er også den andre spin-off-filmen innen serien – hvorav The Fast and the Furious: Tokyo Drift (2006) var den første.

For å forstå hvor ideen til denne spin-off filmen kom fra så må vi ikke lenger tilbake enn til den forrige filmen i serien: The Fate of the Furious (2017).

Her ble vi introdusert til en usannsynlig team-up mellom Dwayne Johnson sin karakter, Luke Hobbs, og Jason Statham sin karakter, Deckard Shaw.

Fansen av denne serien elsket denne rappkjefta og frekke duoen såpass mye at de altså fikk en helt egen film.

Så la oss prate om den!

Jeg føler det er viktig å nevne at jeg ikke er verdens største fan av disse filmene, men jeg ser og forstår hvorfor de briljerer i dagens kinokultur.

De er actionfylte, overdrevne og fulle av første klasses skuespillere. Hobbs & Shaw er ikke noe unntak her.

Regissør David Leitch viser veldig tydelig her at filmer av dette kaliberet er noe han har kontroll på. Med filmer som John Wick (2014), Deadpool 2 (2018) og Atomic Blonde (2017) på repertoaret så sklir Hobbs & Shaw glatt inn i filmografien hans.

Johnson og Statham har en soleklar og god kjemi med hverandre og de tar ikke for gitt at dette er deres film. De befinner seg i en konstant macho-konkurranse om hvem som kan banke opp flest slemminger og det er denne frem-og-tilbake rivaliseringen som holder denne filmen gående.

Action-scenene og koordinering av stunt og pyro er også helt absurd på en positiv måte. De lukter svidd fra start til slutt og de sparte absolutt ikke på kruttet her.

Underholdningsverdien stopper dessverre der for meg.

Denne filmen er tydelig skamløs i å fremstå som et hyper-maskulint kjærlighetsbrev til teite 80-talls actionfilmer. Hvert eneste hevede øyenbryn og smilehull er gjort med åpenbar intensjon, og for meg så ble dette altfor mye spetakkel med altfor lite genuinitet.

Skurken vår er spilt av Idris Elba, og det er ikke noe tvil at denne mannen oser karisma og sjarm i alle prosjekter han tar del av. I denne filmen så endte hans karakter opp med å bare være en billig kopi av The Winter Soldier fra Captain America: The Winter Soldier (2014).

Denne filmserien  nådde sitt absolutte høydepunkt med Fast & Furious 5 (2011) og det har dessverre bare gått nedover siden da.

Men min mening er akkurat bare det: min mening.

Vil du lene deg tilbake og skru av hjernen til en non-stop-action-cheese-fest så er dette absolutt noe for deg. Hobbs & Shaw er absolutt noe som mangfoldet av kinogjengere vil sluke nå som sommeren går mot slutten og folk trenger å smake litt adrenalin i blodomløpet etter å ha ligget på stranden i ukevis.