Anmeldelse: Fast & Furious 9

Vin Diesel har rett i én ting. Fast & Furious-serien er med årene blitt en meget familiær greie.

Og med det vet vi nå nøyaktig hva vi får: en nærmest uendelig rekke usannsynligheter.

Det hadde vært morsomt om det ikke var snakk om at det faktisk skal være mennesker som opplever dette, og ikke datafigurer, eller superhelter.

Det er mye å si om filmserien, som i år runder 20 år etter at den startet som en ganske enkel ungdomsfilm om raske biler, men jeg skal fatte meg i korthet.

Slik også filmen gjør.

Det går fort i svingene og her er all logikk, ekthet og for ikke å si menneskelighet kastet ut av bilvinduet.

Jeg elsker actionfilmer, men Fast & Furious 9 ga meg null og niks. Så hvorfor to på terningen?

1. Den fungerer som hjernedød underholdning mens du spiser popcorn i gode venners lag. Lenge siden sist, du!

2. Filmen kommer tross alt på kino og gjør at mange unge vil dra på kino.

Det er flere ting som irriterer fornuften med denne filmserien generelt og nieren spesielt.

Det er karakteren Tyrese Gibson (Roman Pearce) som blir publikums stemme når han rolig overfor de andre undrer seg hvordan han kan overleve etter å ha blitt skutt på av et tjuetalls soldater, og egenhendig klarer å drepe dem alle. Ja, hvordan og hvorfor det, mon tro?

Eller hvordan han overlevde alle de andre sinnsyke situasjonene i de andre filmene. Det antydes at de kanskje er udødelige, uovervinnelige. The Invincibles hadde sannelig vært et bedre navn på filmserien!

Selv Charlize Theron, som er tilbake som superskurk Cipher i et aldeles latterlig glassfengsel midt inne i en hangar, sier « … Hvis dette var en film så ville jeg gjort … »  Akkurat. Metagrensene brytes liksom for at vi bare skal godta alt det superheltaktige vi fores med.

Nå har det vært mange usannsynlige hopp og sprett, knall og fall og slag i trynet i de forrige filmene også, men her er det trippel dose opp og ned i mente.

Dette er ordinære mennesker, bare liksom, som er så opptatt av familien (give me a break), men likevel ikke tar fem flate øre for å meie sivile ned med sine raske biler, uten å ofre de en tanke! Sinnsykt. Idiotisk. Latterlig.

(Og hvordan kom de over denne teite magnetteknologien, som ingen setter seg inn i og forklarer noe som helst om. De bare vrir på en knapp og vips! så flyr alt mot magneten, det være seg inne i hovedkvarteret eller bilene.)

Dette er tegneseriefigurer, som lander silkemykt fra vanvittige fall – som om de var Superman eller Spider-Man. De er ikke en gang Batman, som er et menneske med high tech-utstyr, som demper fallene.

De går i krigen med jeans og T-skjorte, uten hodehjelm, kamputstyr og skuddsikre vester. I alle fall sjefen selv.

Uten å vise frykt, ikke en gang engstelse, kjøres det ut fra fjellklipper og nedover bakker som om ingenting egentlig står på spill. Kanskje fordi det er et slags filmatisk dataspill.

Det blir overdose, overkill, over-the-top.

Jeg bryr meg katta i hvordan det går med karakterene fordi de er pappfigurer. De er ikke av kjøtt og blod (selv om skuespillerne selvsagt er det).

Ingen dør, ingen blir skadet, ingen hinker eller klager på ømme muskler en gang!

Plutselig er de raske bilene i et annet land, et annet sted, og hoi og hei hvor det går!

Dominic Torettos «mas» om sin avdøde skuespillervenn Paul Walker, som spilte Brian O’Conner er også for mye av det gode. Han lever fortsatt i serien. Men vi vet jo alle at han er død. Denne gang slipper vi heldigvis et digitalt spøkelse. Men han nevnes, titt og ofte.

Det eneste som til en viss grad fungerer er bakhistorien, satt til 1989 med gode, gamle 80-talls farger og en gammel Universal-logo i starten (hvis effekt forsvinner da mer moderne logoer kommer før filmen starter). Her spiller to yngre skuespillere rollene som brødrene Dominic og Jakob. Takk og lov for at man lot datamaskinene få litt fred der, fordi jeg har fått CGI-Spider-Man-spretten overdose.

Jeg tror ikke fem flate øre på noe som helst av det som serveres av denne filmfortellingen.

Og dere: Hvis vi legger til Jordana Brewster som Mia Toretto, som også absolutt vil utsette seg for livsfare – selv om hun liksom lever et rolig familieliv med Brian O’Conner – hvem er mødrene til disse tre søskene: Dominic, Mia og Jakob? (Sistnevnte som etter åtte filmer plutselig kommer inn fra sidelinjen!) Det må ha vært minst to, kanskje tre mødre, fordi disse tre «søsknene» verken ligner eller er av samme etnisitet. Det er kanskje et familiemysterium som skal utforskes i film nummer ti og elleve, og så må det vel snart være nok? Neppe.

Og don’t get me started på hvordan man forsøker å bortforklare at karakteren Han Lue, fra The Fast and the Furious: Tokyo Drift, er tilbake.

Det blir nok avleggerfilmer og deretter en reboot med nye skuespillere. Sann mine ord!

Selv har jeg fått nok av disse filmene, og tror du sannelig ikke en ærlig kinoansatt sa til oss: «Jeg falt av disse filmene for lenge siden. Jeg orker ikke å se de! Det blir rett og slett for dumt.»