Anmeldelse: Elle

Elle får terningkast tre av KINOMAGASINETs anmelder

Elle er den nyeste filmen fra regissør og provokatør Paul Verhoeven med arthouse-favoritten Isabelle Huppert i hovedrollen.

Elle sentrerer seg rundt en fæl handling som skjær nærmest umiddelbart etter at filmen har startet; hovedpersonen Michele (Isabelle Huppert) blir voldtatt av en maskert innbryter i sitt eget hjem.

Filmen forsøker å skape et portrett av en sterk og veldig komplisert kvinne. I de umiddelbare minuttene etter gjerningsmannen har gjort sitt og løpt sin vei, blir vi ikke vist en kvinne som er i panikk, i sorg, i smerte – ikke ringer hun politiet, ikke ringer hun venner eller familie for støtte eller hjelp. Michele reiser seg sakte opp og begynner å rydde vekk rotet etter kampen i hjemmet. Hun tar seg et bad, hun lyver til sønnen som kommer på besøk senere om hvor blåmerket i ansiktet hennes kommer fra, hun går på jobb neste dag og oppfører seg helt som normalt.

Det viser seg at Michele er en svært sammensatt kvinne med en fortid fylt med traumer og tragedier. Jeg skal ikke avsløre hva, siden dette blir gjort til et slags mysterium som vi får vite mer om nærmere slutten av spilletiden, men fra starten av filmen hintes det til at Micheles far står bak en fryktelig forbrytelse hvor Michele selv (som 10-åring) kan ha spilt en mindre eller større rolle.

Micheles liv er ellers svært komplisert. Hennes aldrende mor er flamboyant og seksuelt utagerende – til Micheles misnøye planlegger hun å gifte seg med en ung mann. Micheles sønn er i fornektelse over sitt nyfødte barn som åpenbart ikke er hans biologiske sønn. Michele er elskerinnen til hennes beste venn Annas mann, og hun har både beundrere og fiender på jobben.

Filmens første halvdel er en velfungerende thriller hvor hovedpersonen går gjennom forskjellige faser: hun velger etter hvert å fortelle vennene sine om hendelsen, hun kjøper seg våpen og lærer seg hvordan hun skyter en pistol, og hun forsøker å finne ut hvem hennes forfølger er (gjerningsmannen sender Michele bilder og tekstmeldinger, samt legger fra seg spor i huset hennes – overgriperen er altså tilbakevendende). Filmen gir oss på klassisk fortellende vis flere hint om hvem gjerningsmannen kan være, og er slik sett ganske konvensjonell i hvordan den på falsk vis får publikum til å mistenke flere potensielle gjerningsmenn.

Michele forestiller seg den traumatiske hendelsen i hodet sitt om og om igjen gjennom filmens spilletid. Hver gang blir hendelsen fremstilt på en litt annerledes måte enn “sannheten” vi så i filmens åpningsscene. I en av disse stundene hvor Michele tenker tilbake på hendelsen fantaserer Michele om å drepe sin overgriper i det han er i ferd med å voldta henne, noe som er svært forståelig gitt hva overgriperen faktisk har gjort mot henne. Senere begynner disse minnene om den traumatiske opplevelsen å ta en mer erotisk og spennende form i Micheles sinn.

Michele begynner å føle en seksuell dragning mot sin forfølger og overgriper i det hun peker seg inn mot overgriperens identitet og går så langt som i å oppsøke ham flere ganger. Verhoevens skildringer av overgreps-tematikk er her svært kontroversiell og tidvis kanskje spekulativ.

Elle forsøker å tegne et bilde av en sterk kvinne som ikke lar en slik handling definere hvem hun er eller trykke henne ned, men er ikke dette et bilde av en sterk kvinne sett gjennom øynene av mannlig fantasi? Er dette en frisinnet utforskning av seksuelle tabu eller en spekulativ og vulgær fremstilling av fantasier?

Elle er på de fleste måter en veldig godt gjennomført film. Regissør Verhoeven serverer som alltid en visuelt spennende seanse, med flotte, men kalde og distanserte bilder. Isabelle Huppert gjør som vanlig en god innsats på skuespillerfronten. Hun gestalter rollen som Michele godt, med alt dette innebærer – som at hun må beherske alle følelsene som forekommer i Micheles sinn: redsel, sinne, frustrasjon, men også en mørkere, seksuell spenning.

Filmen inneholder også mye humor i all sitt mørkeste. Spesielt Micheles sønn er en kilde til mange morsomme øyeblikk, som for eksempel når han har sagt opp jobben fordi bilen streiket – han kan jo ikke ta t-banen i en hel time til og fra jobb!

Elle er på mange måter en godt gjennomført og spennende thriller, men vendingen den tar i utforskningen av Micheles sinn og jakt etter sin overgriper gjør at jeg opplever filmen som veldig lite tilfredsstillende. Paul Verhoeven har laget mange gode filmer tidligere, inkludert mesterverket Starship Troopers, en krigssatire. Det var mange som ikke forsto det satiriske bildet denne filmen tegnet når den kom i 1997, og på samme måte er jeg bekymret for om det er noe jeg har oversett i mitt møte med Elle. Likevel, slik jeg opplevde det, gir filmen en ekkel bismak i sin tematisering av voldtekt og det som følger med.

Stor takk til Trondheim kino for presseadgang.