Anmeldelse: Eiffel

Martin Bourboulon har laget film om Eiffeltårnet inspirert av en banal kjærlighetshistorie.

Denne polerte filmen virker mer interessert i å fortelle en oppdiktet kjærlighetshistorie enn i å vise oss den fascinerende sanne historien om Gustave Eiffels triumf. Mitt frankofile hjerte ble skikkelig skuffet!

Ambisjonen om å fortelle den virkelige historien bak et av verdens mest berømte monumenter burde være eventyrlig nok.

Historien er i tillegg aldri fortalt på kino før, slik at dette burde i seg selv ha nok interesse. Det å ha et såpass romantisk bakteppe bak en så spektakulær konstruksjonsjobb kan virke litt unødvendig.

Jeg er virkelig glad i filmer om store menn bak store oppdagelser eller hendelser. Denne filmen forsøker å fortelle oss at bak disse store menn så står kanskje minst like viktige kvinner. Men om kvinnen skulle være så sentral, burde hun fremstå mer interessant enn hun gjør i denne filmen.

Den relative nykommeren Emma Mackey (Sex Education, 2019-21) spiller det proto-feministiske fyrverkeriet Adrienne Bourgès, som fremstår som Eiffels store kjærlighet. Hun er vakker, men burde hatt mer dybde for å holde på seerens interesse. Dette er ikke slik som jeg hadde håpet – en biografisk film så mye som et skissemessig stykke historisk fiksjon.

Eiffel er fremstilt som fritt inspirert av virkelige fakta. Romantikk fratar publikum den fascinerende historiske konflikten i hjertet av tårnets konstruksjon. En mer ærlig fortelling kunne i større grad reflektert en trist sannhet om menneskets natur. Alt for ofte er folk skeptiske til nyskapning. Mange elskede landemerker møter hard kritikk når de først blir annonsert. Vi trenger ikke se lenger til vårt eget hjemlige operahus.

Til tross for at filmen skal omhandle konstruksjonen av det 300 meter høye landemerket i Paris, foregår mesteparten av handlingen på bakkeplanet. Franske Romain Duris gir både frekkhet og følsomhet til hovedrollen som Gustave Eiffel. Så problemet mitt med denne filmen handler ikke om skuespillerprestasjonene. Både Duris og Mackey gjør jobben sin godt.

Mye av filmen blir fortalt gjennom tilbakeblikk, minner som strømmer inn mens Eiffel skisserer tårnet sitt. Dette viser seg å være en umulig kjærlighet og det er en fin veksling mellom spennende dialog og taus kommunikasjon, så kjærlighetshistorien kunne hatt potensiale dersom man hadde implementert dette på en mer vellykket måte.

Det er mye dynamikk og rastløshet i bildene gjennom filmen. Man kunne med fordel ha senket tempoet. Paris er og blir vakker på film – og det er ikke noe mindre skjønnhetspotensiale i å vise oss Paris fra slutten av 1800-tallet. Men dette tar ikke filmskaperne seg nok tid eller råd til.

Bourboulon klekker altså ut en annenrangs romantikk, i stedet for å stole på det rike, virkelige dramaet som virvlet rundt Eiffels kontroversielle byggeprosjekt. Han har satt seg fore å lage en perle i Citizen Kane-stil med grunnlaget i det 300 meter høye landemerket av jern.  Så igjen forsøker man altså  å sprite opp tørre faktahendelser med en affære mellom elskere fra ulike samfunnsklasser. Dette fungerte godt nok for Titanic. Men som med James Camerons film, blir det hele ganske forutsigbart (Og selv om den var ment å tas ned etter verdensutstillingen i 1889, står Eiffeltårnet der fortsatt). Bourboulon er ikke i stand til å levere et så spektakulært klimaks som Titanic tross alt har.

Kanskje Bourboulon fant den voldsomme motstanden mot byggeprosjektet og den dramatiske endringen i offentlig popularitet for byråkratisk og for lite publikumsvennlig. Og at det var derfor han isteden fokuserte i stedet på den fiktive romantikken. Men hvilken nytte har en slik oppfunnet kjærlighetshistorie ? Når filmens nest siste scene kommer – og Duris nikker til tårnets A-lignende form som som skal minne oss på Eiffels imaginære muse – er det slett ikke klart hvordan tårnet faktisk ble bygget.

Men én ting er sikkert: Vi bør være takknemlige for at han ikke falt for en kvinne som heter Wanda!