Anmeldelse: Dryads

FLOTT SOMMERFILM: KINOMAGASINETs anmelder mener den nye, norske filmen Dryads - Girls Don't cry er svært god.

Dryads – Girls Don’t Cry er en velkomponert film med god musikk, fantastisk stemning og nydelig foto.

27 år gamle Iben Akerlie fikk sitt store filmgjennombrudd i én av sine første roller på lerretet i 2013. Den gang var det som den nokså yndige hovedrollen i Hamsun-dramaet Victoria. Denne gangen er Akerlie tilbake i rollen som Henriette, den kunstneriske, rebelske og impulsive vokalisten i ungdomsbandet Dryads.

Akerlie glir rett inn i rollen som opprørsk ungdom. Historien som fortelles i filmen egentlig ikke noen «big deal» med mye handling, men da det zoomes inn på et nabolag på denne måten framstår forholdet mellom Hilde og hennes nye naboer som ekstremt viktig. Vi tas med inn i et eget univers, og dette er én av Dryads – Girls Don’t Cry sterke sider.

Hildes fascinasjon for det som foregår i nabohuset, og etter hvert hennes inspirasjon- og kreativitetsboom med utgangspunkt i bandet Dryads, er filmens drivkraft. Filmens svakeste side er manuskriptet. Gjennom store deler av filmen blir manuskriptet noe tynt, og mange av replikkene fungerer nok bedre på papiret enn i selve filmen, for det er neppe slik man ville uttrykt seg i hverdagslige situasjoner.

Debutanten Anneli Rystad Aune er den som sliter mest med å få replikkene til å ligge godt i munnen, og det kan innimellom framstå som noe kronglete. Men likevel dveler jeg ikke for lenge ved dette. Musikken er en ekstremt viktig del av filmen, og her har de virkelig truffet godt. Ekstra stas er det da det er filmens egen Iben Akerlie som har skrevet tekstene til musikken. Da Akerlies karakter Henriette arbeider med musikken sin virker det, både på godt og vondt, som om dette er noe som kommer fra dypet av hennes sjel, og jeg synes Akerlie viser et stort engasjement både for rollen og filmen som helhet.

Henriette og de andre bandmedlemmene i Dryads, Kjersti og Thomas, bor alle i det store huset som Henriette har arvet etter farmoren. Kjersti blir spilt av det 22 år gamle svenske stjerneskuddet Alba August (Irl, Förtroligheten og Jordskott), datter av den svenske skuespilleren Pernilla August og den velkjente danske regissøren Bille August. Thomas blir spilt av danske Allan Hyde (Lærkevej, Skammerens Datter og True Blood), og de tre bandmedlemmene resulterer i et godt og medrivende samspill.

Henriettes hus er nesten herskapelig, tross noe slitasje, og virker mer som en villa enn et hus. Henriette og musikervennene bruker huset som både bosted, øvingslokale og festlokale. Hver dag leves i sus og dus blant øl og sigaretter, og hele den kunstneriske arbeidsprosessen i denne villaen påminner meg stadig om bohemske tendenser.

Filmens fotograf, Marius Matzow Gulbrandsen, har i over ett tiår vært fotograf for en rekke kortfilmer og dokumentarer. Heretter håper jeg at han kan få nådd ut til ett enda bredere publikum ved å få arbeide med flere spillefilmer, for dette er kvalitetsfoto på høyt nivå. Bildene han gir oss er både kreative og vakre, og i tillegg viser han stor spennvidde i sitt arbeid. Stemningen ute i skogen, med nydelig sollys som faller inn på karakterene blir formidlet like godt som den nokså «trashy» og bohem-aktig stemningen i kjelleren hvor Dryads øver midt oppe i tomflasker og annet rot.

Filmen tar den teknologiske nåtiden på alvor, og har også brukt dette som en tydelig ramme for filmens uttrykk. Da Hilde kommuniserer med venninner via Snapchat kommer den lett gjenkjennelige grå streken med tekst i Snapchat opp over hele skjermen. Instagram og YouTube spiller også sentrale roller i Hildes liv, og som prikken over i-en blir den velkjente buffer-rundingen også en del av filmen. Dryads – Girls Don’t Cry har blitt oppdelt i åtte kapitler. Hvert nye kapittel innledes med en liten frysning i bildet og nettopp buffer-rundingen symboliserer at det snart kommer mer film.

Regissøren bak Dryads – Girls Don’t Cry er Sten Hellevig. Han har tidligere regissert kortfilmen Ana (2011), i tillegg til noen episoder av Hotel Cæsar, men dette er hans spillefilmdebut, og jeg kan ikke si annet enn at den er svært solid.

Filmen fungerer utmerket som en ungdomsfilm og omhandler den magiske brytningstiden hvor man skal finne seg sjæl og ta inn nye impulser. Vi får blant annet bli med på Hildes oppgjør med de mange plakatene av ungpikeidolet Justin Bieber, og hvordan hun heller vil tilhøre fanskaren til The Doors, Nirvana, Morrissey og The Velvet Underground ettersom dette er musikken som Dryads hører på og lar seg inspirere av.

Morten Abel får igjen prøvd seg som skuespiller i rollen som faren til Hilde. I tillegg vil man også kunne få øye på en annen Rogalands-artist i noen scener, nemlig Anders «Salsa Tequila» Nilsen, som er med på én av Dryads’ mange festligheter i hagen.

Flere av scenene hvor filmens låter framføres er nokså lange, men dette gjør ingenting, for musikken er virkelig god! Én av filmens låter, også kjent fra traileren, ligger allerede ute på Spotify under tittelen Mr. Old Guy (Rome Paris Home). Den er fengende og har en slagkraftig rytme. Slik er det også med resten av filmens soundtrack, og man kan ikke annet enn å la disse feste seg på hjernen og la seg sjarmere.

Paper Towns startet på kino tidligere i sommer, og drøssevis av ungdom har vært og sett denne godt sammensatte historien. Dryads – Girls Don’t Cry fortjener absolutt å bli sensommerens store film, for dette er virkelig et godt stykke norsk film.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.