Anmeldelse: Dragetreneren 3

Endelig er det dragetid. Men hvordan trener man egentlig en drage? Vel, for tredje gang skal vi prøve å forstå.

DreamWorks Animation har alltid vært i skyggen av gigantene som er Pixar og Disney. De har hatt veldig få filmer som transcenderer det å være «barnefilm». Pixar og Disney har alltid vært gode til å lage filmer som også kan nytes av voksne.

DreamWorks Animation har lagd noen megasuksesser for barn, men det er det de ofte forblir. Det er åpenbart noen unntak.

Flukten fra Hønsegården (2000) er en personlig favoritt, og man kan ikke benekte den popkulturelle påvirkningen av Shrek (2001) og Madagaskar (2005). Det er like vel få filmer fra DreamWorks Animation som når det ypperste nivået av animasjonsfilm. Men det har alltid vært en filmserie som alltid har skilt seg ut. Dragetreneren–filmene.

Dragetreneren 3 er en verdig avsluttende film i det som stille har blitt en av de beste trilogiene på lang tid. Det er ikke ofte en filmserie klarer å opprettholde den form av kvalitet gjennom tre filmer.

Det hjelper nok at det tok fire år mellom film en og to, og fem år mellom to og tre. Det er åpenbart at det er viktig for studioet at filmene blir riktige, og at de ikke er pushet de ut så fort de kan. De har tatt seg god tid til hver film, og det har hjulpet.

Et sted hvor tiden er brukt godt er det visuelle. Dette er kanskje den vakreste Dreamworks-filmene jeg kan huske å ha sett. Den ser aldeles nydelig ut.

Det er nesten så man glemmer at man ser på en Dreamworks-film. De ser jo ofte ganske like ut. Her er det derimot makeløst arbeid. Nydelig å se på. Når 3D-animasjon blir gjort så godt som dette kan man nesten bare skru av lyden og la bildene svømme over deg.

Dragetreneren-filmene er eventyrfilmer. Det er mye tull og tøys for ungene, men det er samtidig en historie som kan falle i smak også for voksne. Det er spennende øyeblikk og det er en historie som skal fortelles. Det fortelles med fryd og gammen. Her er det ondskap som skal beseires.

For oss som har fulgt Hikken og Tannløs er utviklingen av de som karakterer og generelt landsbyen de bor i fascinerende. Det er rett og slett hyggelig. Hikken er på vei til å bli en voksen mann, men du ser like vel den lille gutten han var i første film. Dragetreneren-filmskaperne under ledelse av regissør Dean Deblois har så peiling på karakterene sine og hva de vil med dem at alt føles troverdig. Det at det heller ikke lages så mange gode eventyrfilmer for alle aldre lenger gjør at dette blir ekstra underholdende.

Det skal sies at dette er ikke den beste i serien. Det kan hende at det er den svakeste av dem, men den er fortsatt såpass god, og spennende at det bare viser hvor høy kvalitet det var på de to første. Selv om historien er gøy og fascinerende, er den erketypisk og bringer ikke med seg noen overraskelser. Det er også til tider litt for svak action. De tar ikke alltid actionsekvensene på alvor og heller litt for mye mot tøys og tull. Det ødelegger når oppbyggingen til de setter stemningen for noe litt mer intenst. Det er også noen scener som er som snytt ut av Løvenes Konge (1994). Jeg vet ikke om det er bevisst eller tilfeldig, men det er veldig tydelig.

Selv om manuset og historien ikke kommer til å overraske noen, så er det mye dybde å finne her. Det er noen klare paralleller til det virkelig liv, og det er en emosjonell dybde som går gjennom hele serien.

Det er det emosjonelle båndet mellom Hikken og Tannløs som bærer filmen. Dette har alltid vært filmer hvor fokuset er på de to. Her skapes det ekstra friksjon mellom dem når det dukker opp en kvinnelig versjon av dragen. Tannløs er naturlig interessert og det skaper litt trøbbel. Jeg var litt skeptisk til den delen av plottet, for det introduseres alltid en kvinnelig variant av noen i filmer som dette. Her syns jeg de bruker det bra. Selv om nøyaktig hva ideen er med henne i selve filmen er uklart.

Har man sett de to første, vil jeg si at treeren er påkrevd. Den er litt svakere enn de to første, men den klarer like vel å fange meg si sitt emosjonelle nett når slutten kommer.