Anmeldelse: Don’t Worry Darling

Don’t Worry Darling er The Matrix-klonen vi hverken fortjente eller trengte.

Vi befinner oss på 1950-tallet i en by i California ved navn Victory. Her lever folk i et idyllisk paradis som en del av Victory-prosjektet. Vi følger Alice (Florence Pugh) og Jack (Harry Styles) som nærmest har det perfekte forholdet.

Alice er husmor og er hjemme hele dagen, mens Jack drar på jobb for å sørge for at maten kommer på bordet. Det hele er fryd og gammen helt til det begynner å slås sprekker i Alice sin idylliske hverdag.

Alice merker at det er noe galt med hele opplegget og at kanskje ikke Victory-prosjektet er helt det som de gir seg ut for å være.

Don’t Worry Darling er regissert av skuespilleren, og nå regissør, Olivia Wilde. Dette er hennes andre film som hun har regi på etter den ganske så godt mottatte Booksmart (2019).

Det er ikke noen tvil om at Don’t Worry Darling er en pen film å se på. Det burde den også være med et budsjett på 35 millioner dollar og god backing fra Warner Bros.

Filmen er filmet med Arri Alexa-kameraer og har en digital og plettfri bildepresentasjon som følge av en 4K-master. Lyden er i Dolby Atmos, hos kinosalene som støtter det.

Lyden er mikset godt. Det er aldri vanskelig å høre hva folk sier. Dette er dog å forvente av en film med et såpass stort studio i ryggen.

Det er vanskelig å finne noe positivt å si om Don’t Worry Darling. Det er svært lite som gjør den unik, annerledes eller interessant på samme nivå som filmene den etterligner. Filmer som The Matrix (1999) og The Truman Show (1998) har gjort dette så mye bedre.

Manuset er lite engasjerende, skuespillerne virker helt fraværende og filmen innehar noen absolutt latterlige skuespillerprestasjoner som til og med får meg til å se ut som neste års Oscar-kandidat.

Manuset er på mange måter svært strømlinjeformet. De nytenkende ideene eller overraskelsene som setter en støkk i publikum og får dem til å gruble over hver minste detalj er totalt fraværende.

Katie Silberman, Carey Van Dyke og Shane Van Dyke er filmens skribenter. Katie Silberman har tidligere jobbet sammen med Olivia Wilde på Booksmart (2019) som anses av både kritikere og publikum som en veldig god film. Det at hun endte opp som skribent på et såpass middelmådig prosjekt som Don’t Worry Darling er helt underlig.

Historien fortelles gjennom gjentakende tilbakeblikk og anfall som hovedkarakteren Alice opplever jevnt gjennom hele filmen. Flere av disse oppleves for det meste helt ubetydelige, mens noen av tilbakeblikkene får en viss betydning etter hvert som filmen beveger seg nærmere klimakset.

Med en film satt til 1950-tallet er man også låst fast til tidsalderens respektive kjønnsroller. Kvinnene står for all matlagingen og menn drar på jobb for å få maten på bordet. Aldri tenk på å få mannen til å lage maten.

Menn er selvfølgelig helt ubrukelige til det. For en mann på 50-tallet var det nærmest nødvendig med et brannslokningsapparat tilgjengelig på kjøkkenet. I hvert fall slik som Don’t Worry Darling legger det frem. Tydeligvis er en stekepanne i mannen sin hånd den raskeste måten å starte en husbrann på.

Kvinnen er sjefen i hjemmet og står for alt husarbeidet og matlagingen. Kvinnene føles ikke som mer enn et objekt og er alltid tilgjengelig for mannen når han trenger å slappe av etter en lang arbeidsdag.

Filmens tittel beskriver godt 50-tallets mannlige og kvinnelige kjønnsroller. Det var tross alt mannens oppgave å ta tak i de vanskeligst oppgavene, fordi det skulle ikke kona bekymre seg over.

Når det kommer til skuespillerne er det kun en person jeg med hånden på hjertet kan si at gjør så godt hun kan. Florence Pugh gjør sitt aller beste i rollen som Alice, men med et tamt og dørgende kjedsommelig manus. En bunke med ellers ganske så gode skuespillere som er like livløse som en haug med tømmerstokker blir det vanskelig å holde fasaden.

Sentrale skuespillere som Gemma Chan (Shelley) og Chris Pine (Frank) virker som om de absolutt ikke har lyst til å være en del av denne filmen. Skuespillerprestasjonene deres er så mekaniske og følelsesløse at det hele virker som en ettertanke. Kan se for meg at både Chris Pine og Gemma Chan drømte seg vekk til et idyllisk ferieparadis med parasolldrinken i hånden.

Olivia Wilde (Bunny) selv ser i det minste ut til å ha det fint, men det hadde jo vært litt merkelig å ha det helt grusomt i sin egen film.

Sist, men ikke minst har vi Florence Pugh sin makker Harry Styles (Frank) som ikke kan beskrives som stort annet enn en håndgranat. Men splinten i Harry Styles sin rollefigur er syltynn og svært trygg. Prestasjonen hans i de mest rolige øyeblikkene får han til å fremstå svært stiv og uinteressert.

Det er først når Harry Styles virkelig må prestere og bevise hva han er god for at han sliter. Han eksploderer som håndgranaten, men det han presterer er så hinsides overdrevent og latterlig at det gjør det praktisk talt umulig å ta han seriøst. Det er ikke noen tvil om at Shia Labeouf hadde vært det rette valget her. Han hadde i det minste gitt en god skuespillerprestasjon – det er jeg overbevist om.

Når filmen, med sine to timer og to minutter, endelig er ankommer klimakset er jeg utslitt og lei. Det er rett og slett svært lite jeg fant fengende eller interessant.

Don’t Worry Darling er sterkt inspirert av temaer som tas opp i både The Truman Show (1998) og The Matrix (1999), men det er altfor grunnleggende, tynt og lite nytenkende til at det setter i gang samme diskusjon eller undring som lignende filmer har gjort.  Det hele var rett og slett en kjedsommelig og langtekkelig opplevelse som jeg slet med å investere meg i.

Don’t Worry Darling er et sammensurium av ideer som ikke blir utført på hverken en god eller revolusjonerende måte. Skuespillerne vil enten ikke være der eller gir en såpass latterlig dårlig prestasjon at det nesten blir pinlig. Florence Pugh er det eneste som redder filmen fra å være komplett bortkastet tid.