Anmeldelse: Dogman

Marcello er en fyr som har vanskeligheter for å si nei. Det vet nabolagets bølle å utnytte.

Simoncino tyranniserer nabolaget og alle der hater han. Marcello prøver alltid å være en god venn for han. Det vennskapet bringer han mye trøbbel, og han finner sakte ut av at Simoncino ikke bryr seg nevneverdig om Marcello og bare utnytter han.

Dette er en type film hvor skuespillprestasjonene er veldig gode men filmen klarer aldri å bli noe mer enn en helt grei film. Den er på ingen måte vanskelig å komme igjennom, og du morer deg. Det er det lille ekstra som mangler. Den klarer aldri å heve seg. Jeg mistenker at dette er en film som man koser seg med, men glemmer eksisterte om et par måneder.

Matteo Garrone, regissøren av Dogman, er mest kjent for filmene Gomorroah (2008) og Tale of Tales (2015). Den første en skitten krimdrama fra Italia, og den siste en visuelt slående og mørk eventyrfilm basert på gamle eventyr. Dogman er mer lik Gomorrah enn Tale of Tales men visuelt tar han nok en del inspirasjon fra Tale of Tales. Ikke det at Dogman er veldig leken visuelt, men det er noe med hvordan han bruker kamera, som for meg i det minste, minner mer om en bestemt stil, og ikke så løssluppen og håndholdt som i Gomorrah.

Marcello Fonte, som spiller Marcello i filmen, vant prisen for beste skuespiller under Cannes Festivalen 2018. Det er absolutt fortjent. Han har et veldig fascinerende ansikt og han klarer å formidle mye gjennom det. Du føler med han, og kan ikke annet enn å bli sjarmert. Han er uten tvil hovedgrunnen til at filmen fungerer så bra som den gjør. Uten han tror jeg denne filmen hadde blitt en begredelig affære.

Dette er en film som stort sett handler om å se livet til Marcello og hans forhold til omgivelsene sine samtidig som han ikke klarer å si nei til Simoncino. Det at han ikke klarer dette påvirker også hans forhold til menneskene rundt seg og nabolaget han holder til i. Det er dette dilemmaet som er hovedkjernen i filmen. Simoncino er en pest og en plage for alle i nabolaget og de vurderer å få han drept. Marcello er den eneste som prøver å være venn med han, men blir dratt med på mye rart og han ender opp med å gjøre ting han ikke vil.

Marcello er en god fyr, og det å se han bli med på ting han åpenbart ikke vil, og som ødelegger forholdene hans til de andre i bygda er frustrerende. Det er vanskelig å si nei til Simoncino, men Marcello graver seg bare dypere og dypere. Utviklingen mellom forholdet til Simoncino og Marcello er frustrerende å se på. Det er meningen, for man vil bare at Marcello skal si stopp, og skjerpe seg. Han er alt for snill. Det er en grunnleggende humanisme hos Marcello. Det kommer godt frem når vi ser hvordan han håndterer hundene i sjappa si.

Han elsker jobben sin, og han elsker hundene som han steller med. Det er noen utrolig vakre og kule scener hvor man bare han steller med hundene. De er kule, morsomme og noen er lettere absurde.

Denne snillheten og ønske om å gjøre det beste for alle blir satt på prøve, og den trykkende stemningen som oppstår mellom Simoncino og resten av de som bor i området øker og det blir opp til Marcello og finne en løsning. Det som skjer kommer ikke nødvendigvis overraskende, men det er likevel noe som klarer å gripe deg.