Anmeldelse: Diva of Finland

Tenåringsfilmer fra Finland er det ikke så veldig mange av, så dette var ganske spennende å oppleve.

Ellers er det mye som føles kjent når det gjelder norske “fordommer” om Finland. Det er noe ekte og traust over dette, selv om klisjeen om sjalusi og jentegjenger er så amerikansk chick-flick som det kan få blitt. Men her gjøres det med en ny vri. Misunnelse gjør som kjent blind. Jeg skulle håpe at vi alle kunne vokse fra det etter hvert, men jeg er redd dette ikke alltid skjer. Misunnelse handler om å bygge en barriere mellom meg og den andre, meg og verden, i stedet for å erkjenne den felles skjønnheten og sårbarheten som vi alle har.

Regissøren Maria Veijalainen som er halvt nord-finsk og halvt karelisk vokste selv opp i en liknende småby som vi får illustrert i denne filmen -og i et liknende miljø. Hun er familiær med atmosfæren og estetikken, og det samme blir vi.

Det er noe ærlig over denne ungdomsfilmen. I en alder av 18 år så kunne jeg selv vært hvilken som helst av disse karakterene. Måten disse jentene rettferdiggjør frykten, misunnelsen og avvisningen av det nye, føltes like kjent som følelsene av å bli kvalt av frustrasjonen over ikke å bli forstått. Det å være ærlig kan bety at de alle tror de gjør det rette, selv når de åpenbart ikke gjør det. Her fremstilles ingen idealiserte heltinner, men ekte kamper, og ingen er perfekte.

Og selv når det går virkelig, virkelig galt, har jentene vanligvis fortsatt et poeng -noe som kan føles ganske så irriterende.

Hovedpersonen Henna er fanget mellom ønsket om å vokse opp, mens hun samtidig føler at det haster med å skape seg det livet hun ønsker seg. Hun føler at hun kan se tvers igjennom småbyholdningene og Jante-loven som hun er omgitt av. Filmen viser hvordan Henna finner begynnelsen på sin egen vei ved å være tro mot seg selv, selv om hun risikerer å bli avvist av samfunnet.

Den nye jenta som kommer til byen- Silja, bringer med sin utadvendte personlighet en utfordring som Henna knapt kan takle.

Tvillingene, som er Hennas bestevenninner er de karakterene med den klareste småbyholdningen. Det er de som definerer hva som er “Hot or not”. Som unge voksne tar vi distinkte valg om vår personlighet.

Henna spilles av Suvi-Tuuli Teerinkoski som er en jente med tusen ansikt. Hun fremstår som en hardcore introvert; uttrykkene hennes gjenspeiler hennes indre liv selv når hun opptrer alene i en scene. Hun vokste også opp i en liten finsk by, Tyrnävä -og man kan jo tenke seg at hun som skuespiller har opplevd liknende omstendigheter som det Henna gjør i denne filmen.

Det føles som man ser inn i en slags tidløs tilværelse. Samrøre av tradisjoner, småbyliv, vakker natur, modernitet og konsumisme gjør at man ikke helt vet om man skal sitte med 90 talls følelsen eller om man skal være i en moderne finsk videregående skole.  Scenograf Juha-Matti Toppinen fikk settet til å se ut som om alt alltid hadde vært der, men mye av det ble også konstruert for filmen. Den ble skutt nord i Finland, og hele besetningen tilbrakte mye tid i de omgivelsene vi får se på lerretet. Alt for å skape en autentisk opplevelse.

Veijalainen bruker et lys som får jentene til å bokstavelig talt lyse når de er på sitt beste eller vakreste. Polarnatten er på sitt mørkeste rundt jul, men i begynnelsen av det nye året begynner lyset raskt å øke, og dette skinner helt inn i Hennas hjerte. Nordlyset leder oss gjennom historien. Senvinterens harde solskinn er nådeløs og avslører alle løgnene i det dype mørket som Henna har falt ned i. Men så går det over i løftet om våren mot slutten av filmen.

Til tider når lyset er flatt virker ting å være vanlig og dagligdags, men under et annet lys kan de samme tingene se utrolig vakre ut. Vi blir vist skjønnheten til jentene både i øyeblikk av sårbarhet og i øyeblikk av utstråling og det er en sterk kontrast mellom den virkelige verden og Hennas fantasi som er farget av bilder fra sosiale medier og popkultur.

Soundtracket til filmen er laget av indie-singer/songwriter Risto Ylihärsilä og det bærer filmen godt. Spesielt er sporet “Gonna Get me High” som han gjør sammen med Noora Imma utrolig kult!

Antrekk som i første øyekast ser tilfeldige ut er ved nærmere studier et effektivt redskap til å understreke små likheter og forskjeller mellom karakterene. Kostymedesigner Venla Korvenmaa har et presist øye og hun brukte virkelig sine psykologiske ferdigheter for å komme inn under karakterenes hud. De unge skuespillerne fikk frem mye uuttalt informasjon om karakterene sine gjennom bruk av kostyme. Spesielt gjelder dette Henna som har “missed opportunity” trykket på genseren sin i åpningsscenen. Nok en gang ønsket man nok å fange den nåværende estetikken til det virkelige nord -Finland.

De voksne i filmen er ganske “karikert” -som foreldre og andre ofte er i en tenårings verden.

Filmen kan føles både hektisk og litt langtekkelig til tider til tross for sine raske klipp og tøffe soundtrack, men jeg vil helt klart anbefale denne til alle med unge døtre i hus!