Anmeldelse: Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant

Dirk Ohm - Illusjonisten som forsvant får terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder.

Med vakre bilder, en god dose mystikk og stemningsfull musikk viser Bobbie Peers med Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant at han kan lage langfilm også.

Gullpalmevinner Bobbie Peers (Sniffer, 2006) debuterer med Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant som sin første langfilm. Jeg bøyer meg i støvet – for en fantastisk debut!

I Dirk Ohm får vi se hva som muligens kunne ha skjedd med den omreisende tyske tryllekunstneren Dirk Ohm spilt av August Diehl (Inglourious Basterds, 2009) før hans mystiske forsvinning i Grong i 2003.

Det mest slående i denne filmen er stemningen. Den er dempet, fylt med usikkerhet og uklarhet; det er som om vi er inne i hodet til Dirk. Han føler seg på mange måter atskilt fra verden, og fremstår som en ensom og stille mann som kun våkner til live da han utfører illusjonene sine, som om de er mer ekte for han enn den virkelige verden.

Nicholas Sillitoe har virkelig gjort en solid jobb med musikken. Den er stemningsfull og magisk, men samtidig litt uhyggelig. Den etterlater en slags usikkerhet eller usagt ord i luften. Filmen starter og slutter med den nydelig sangen Come Wander With Me, vakkert fremført av Anne Marie Almedal. Teksten er vakker og gjenspeiler hvordan Dirk føler seg i forhold til omverden – det kan være lettere å «vandre vekk» fra den.

Et hvitt vinter-Norge blir vist fra sin vakreste side takket være filmfotograf Jakob Ingimundarson dyktige kamerabruk. Fargene er naturlig nok kjølige og varierer mellom hvitt, blått og grått. Dette gjentas også innendørs og gir hele filmen et dempet, upersonlig og kaldt uttrykk.

Peers skildrer på mesterlig vis hvordan Dirk har et problematisk forhold til nærhet og kommunikasjon med andre mennesker, blant annet ved bruk av fokusering av bildene. Dette vises godt da Dirk blir konfrontert av moren til den forsvunnede Maria (Sara Hjort Ditlevsen), velspilt av Alexandra Rapaport, hvor han må se på et album med bilder av datteren. Moren tror at Dirk kan «se ting» ettersom han er en illusjonist og trygler han om å hjelpe henne. Men bildene, slik vi ser at Dirk ser dem, er ikke i fokus. Dirk er tydelig ukomfortabel med denne konfrontasjonen og greier ikke å følge med og se bildene ordentlig.

Ingen karakterer er overflødige i Dirk Ohm. Det er sterke skuespillerprestasjoner fra både protagonisten og birollene. Ved siden av Diehl, syns jeg spesielt at lensmannen, glimrende spilt av Ingvar Eggert Sigurdsson (Om hester og menn, 2013), er en svært god karakter. Han bringer med seg en sårt tiltrengt varme og medmenneskelighet, og godtar Dirk som den han er.

Handlingen i Dirk Ohm ligger i en gråsone som etterlater oss med masse spørsmål om hva som egentlig skjedde i Grong før illusjonisten selv forsvant i 2003. Det virker først tydelig at han drømmer seg bort hvor han er i et hemmelig forhold med Maria, men plutselig «ser» Dirk hendelser og detaljer som han ikke har kontroll over. Her hedres illusjonistenes kraft av Peers, publikum greier ikke å følge den røde tråden og vi sitter igjen med en deilig undring da filmen er ferdig.

Dirk Ohm er ingen påskekrim hvor mysteriet blir løst. Peers tar seg god tid og tilfører mer mystikk rund tryllekunstneren enn hva han forklarer. Dette fører til at vi stiller mer spørsmål enn hva vi får av svar. Men dette er helt greit for meg. For meg vitner en film som blir «med meg» ut av salen om at den er av god kvalitet.

Dette er filmkunst på høyt nivå med nydelige bilder, musikk, godt manus og sterke skuespillerprestasjoner. En flott hedring av den avdøde illusjonisten. Se den på kino og la deg bli fortryllet slik jeg ble!