Anmeldelse: Det tredje mordet

Nok en fulltreffer fra Japans beste regissør, Hirokazu Koreeda, med Det tredje mordet, mener KINOMAGASINETs anmelder.

Det tredje mordet skiller seg sterkt ut fra den typen filmer Hirokazu Koreeda med stor suksess har servert oss de siste årene – eller gjør den egentlig det?

Hirokazu Koreeda, Japans kanskje beste nålevende regissør, er tilbake med Det tredje mordet, en film som bryter med de små, varme, medmenneskelige dramaene han har hatt stort hell med de siste årene (Søstre, Som far så sønn, Etter stormen), og serverer heller en kald thriller i form av «court-room»-drama. Rettsalsdrama!

Til tross for god mottakelse verden rundt, har mange reagert på mesterregissørens stilskifte fra hyggelige familiedramaer til denne thrilleren som dreier seg rundt en rettsak om et mord. Filmen åpner med en uhyggelig scene hvor Misumi (Koji Yakusho) brutalt myrder en annen mann ved å slå ham i hodet bakfra, og deretter sette fyr på han når han er bevisstløs. Dette vitner umiddelbart om en ny retning for Koreeda, men det er merkverdig at tonen fortsatt ligner veldig på hans tidligere filmer, hvor klipperytmen er rolig og pustende, musikken er minimalistisk og bildene oversiktlige og velkomponerte.

Koreedas hyppige samarbeidspartner Masaharu Fukuyama (som gjorde en oppsiktsvekkende god rolle i Som far så sønn) spiller advokaten Tomoaki Shigemori, som får oppgaven å forsvare Misumi i det som ser ut som en veldig enkel rettsak – Misumi har innrømt drapet, er tidligere dømt for drap, og vil bli dømt til døden dersom han blir funnet skyldig. Shigemoris oppgave blir derfor å finne grunnlag for å få redusert straffen fra dødsstraff til livstid i fengsel.

Dette legger grunnlaget for det man antar blir en enkel prosess – Misumi er skyldig i drapet. Problemet er bare det at Misumi konstant endrer forklaringen sin.

Dette, i sammenheng med bevis som legges frem, får advokaten Shigemori til å stille spørsmål om hvorvidt Misumi faktisk har begått handlingen som vi fikk se med egne øyne i filmens åpningsscene. Vi ser klart og tydelig at det er Misumi som gjør det, mysteriet er totalt fraværende. Likevel skal Shigemori (og dermed vi) komme til å tvile på hva som faktisk skjedde.

Her leker regissør- og manusforfatter Koreeda seg med andre ord med konseptet om den «upålitelige fortelleren.» Vanligvis, når vi får se slike bilder som vi får i denne filmens åpningsscene, vil vi anta at dette er en objektivt sett handling, at kameraet ikke diskriminerer, utelater eller narrer – med andre ord: kameraet oppfattes tradisjonelt sett som en pålitelig forteller, hvor det vi blir vist er den objektive og reelle sannheten. Det tredje mordet leker seg med dette konseptet, og får oss til å stille spørsmål som «hva er sannheten?»

Den upålitelige fortellermetoden er et nytt trekk i Koreedas filmografi, og det å sentrere filmens handling rundt et drap, etterforskningen og til slutt rettsaken om dette er også et nytt grep fra den japanske auteuren.

Likevel er filmen fylt med det kjente og kjære fra mannens øvrige katalog, og de velkomponerte, gjennomtenkte og pustende bildene, den behagelige klipperytmen og fokuset på mellommenneskelige relasjoner er like tilstedeværende her som i Søstre eller Som far så sønn.