Anmeldelse: Det siste kuppet

En film om å være besatt av noe, men også en film om familieforhold.

I Det siste kuppet møter vi en aldrende Olavi (Heikki Nousiainen), en kunstforhandler som forsøker å overleve i en verden som ser ut til å reise fra ham. Butikken går dårlig og han vurderer å gi seg som kunstforhandler. Men han vil så gjerne gjøre et siste kupp, få muligheten til å gjøre et varp for å si det på en annen måte. Så når han får øye på et usignert og ikke navngitt portrett hos den lokale auksjonæren, så gir det ham et ørlite glimt av håp.

Samtidig kommer barnebarnet hans for å ha arbeidsutplassering, noe Olavi egentlig er i mot. Datteren hans Lea (Pirjo Lonka) klarer å overtale ham, og Otto (Amos Brotherus) får lov å hjelpe til i butikken. Allerede her skjønner vi at Olavi alltid har latt kunsten få henge høyest på veggen, og at det er et anstrengt forhold mellom datteren og han selv.

På mesterlig vis klarer filmskaper Klaus Härö å kombinere filmens to handlinger sammen til et maleri – hvor det som så ut til å være i forgrunnen viser seg å egentlig falle inn i bakgrunnen. Etter hvert som Olavi lar Otto få hjelpe seg med å finne ut om kunstverket virkelig er verdt noe, ser også Otto verdien av å gjøre et varp. Det tar litt mer tid før Olavi virkelig innser at familien nok er mer verdifull enn et mesterverk av en russisk mestermaler.

Det siste kuppet er en varm film som er meget kompetent laget, men jeg føler at jeg har sett det før. Ikke akkurat med den samme handlingen, men den samme malen som følges – det blir litt som å tegne etter prikker. Sånn sett blir ikke denne filmen et mesterverk i seg selv, men en god film som følger alle reglene til en standard dramafilm.

Skuespillet er godt, spesielt fra hovedrollen Heikki Nousiainen. Han spiller rollen som en som er totalt oppslukt av én ting utrolig godt, noe som gjør at kjemien mellom han og familien står i sterk kontrast til hvordan han ser på maleriene.

Det er egentlig ikke så veldig mye mer å si om Det siste kuppet. Det er en fin film som varmer, men det blir lite nyskapende. Litt som å dra på det tredje kunsthistoriemuseet på samme ferie.