Anmeldelse: Det norske hus

HAR MER Å GÅ PÅ: Det norske hus er en film som har en del uutnyttet potensial.

Det norske hus har blitt en humoristisk skildring av norske kulturtradisjoner, men historien og filmen som helhet kunne hatt litt mer kjøtt på beinet.

Jan Vardøen spiller på lysere strenger i sin nyeste film Det norske hus. Dette er en svært humoristisk film som kretser omkring dagsaktuell tematikk som innvandring og integrering.

Filmens komikk kan ingen ta fra den. Jan Vardøen og Knut Nærum, som har skrevet manuskriptet til filmen sammen, har på godt vis klart å ta nordmenn på kornet, men samtidig er filmens manus noe forutsigbart.

Filmens hovedkarakter, Ramin (Sharukh Kavousi), er en arkitekt som kommer fra Midtøsten til Norge for å søke asyl. Han vil så inderlig starte et nytt og bedre liv i Norge, og er både vennlig, lærevillig og optimistisk. Likevel oppdager han fort at er det ikke bare er enkelt å komme ny til Norge.

Flere stykker av Edvard Grieg er brukt som lydspor idet kameraet sveiper over det ene landskapet mer nasjonalromantisk enn det andre, og dette passer veldig godt. Hege Schøyen, Helén Vikstvedt og Gard Bjørnstjerne Eidsvold spiller noen av de sentrale rollene på Akademiet hvor Ramin må lære seg om norske kulturskikker og tradisjoner. Disse tre gjør en god jobb som de overbevisende lærerne på Akademiet, og det undervises i både banneord, hvordan holdningene til kjærlighet er i Norge og mye, mye mer. Det kunne ikke ha vært noen andre enn mennesker med såpass god humoristisk kontroll som kunne ha gestaltet disse karakterene. Nordmannens noe selvgode oppfatning av seg selv og Norge er til å ta og føle på i manuskriptet, særlig i disse tre karakterenes replikker. Både demokratiet, det politiske systemet og aksept for ulikheter er noe som fremheves som noe svært velfungerende og rosenrødt.

Egil Hegeberg finner vi i alle naustene like ved Akademiet. Ramin går til ett av naustene for å spørre om oppholdstillatelse, men møter på et byråkrati uten like. Hegeberg sin festlige karakter sender Ramin hele tiden til naustet ved siden av, for der kan de ordne oppholdstillatelse for han. Men i alle naustene er det Hegeberg vi møter i ulike antrekk, og ordning på noe blir det ikke i noen av naustene. Det norske byråkratiet blir illustrert på et humoristisk vis i disse sekvensene hvor Ramin blir en kasteball. Det blir en slags «Syvende far i huset»-stemning da Ramin sendes fra sted til sted, og dette kommer eksplisitt fram senere i filmen.

De mange misforståelsene med både språk og tradisjoner blir humoristiske. Ord som inneklemt helg og bevegelig helligdag er blant de første som de ansatte på Akademiet vektlegger, og også dette er med på å vise den typiske nordmann som elsker litt goder og fri. Matpakke, kvikk lunsj og appelsin får selvfølgelig også sin plass i filmen. Ramin må gjennom en matpakkeprøve hvor han viser hvordan han klarer å smøre en matpakke mens de ansatte fra Akademiet følger nøye med og tar notater. Idet Ramin holder på å blande pålegg som ikke hører sammen lager de bare skrekkslagne lyder, men idet han lager gode påleggskombinasjoner nikker de anerkjennende. Dette også blir en komisk situasjon hvor vi bare må le av vår egen matpakketradisjon.

Sharukh Kavousi gjør en god prestasjon i rollen som Ramin, og han er en karakter man ikke kan unngå å bli glad i og heie på. Filmens kjerne ligger i komikken og skråblikket på norsk kultur og norske tradisjoner. Dette er med på å skape hele filmens grunnmur, men likevel framstår Det norske hus som et noe uferdig bygg. Dette er en feelgood-film med en alvorlig undertone, og tematikken er både interessant og viktig. Likevel blir det en del fjåsete elementer som får styre showet for mye, og mye kvalitet må vike for underholdende sekvenser.