Anmeldelse: Den store friheten

Den store friheten er formidabelt intelligent fengselsdrama om å finne friheten inni seg.

Alle som er kjent med Rob Epstein og Jeffrey Friedmans kraftige dokumentarfilm Paragraf 175 (2000) vil kjenne igjen filmtittelen. Den var nemlig kallenavnet på bestemmelsen i den tyske straffeloven som videreførte den forferdelige forfølgelsen av homofile som nazistene utførte.

Dette er en gammel paragraf som oppsiktsvekkende nok fortsatte i Vest-Tyskland frem til slutten av 1960-tallet. Dette ødela livene til tusenvis av menn. Full avkriminalisering kom faktisk ikke før i 1994.

Regissør Sebastian Meises intrikat strukturerte drama utforsker livet til en mann som fikk gjennomgå dette dehumaniserende systemet i tiårene etter andre verdenskrig.

Året er 1969, like etter at den vesttyske regjeringen har avkriminalisert homofil sex. Hans, nylig ute av fengselet for denne forbrytelsen, vandrer i de underjordiske sexfylte korridorene med et underfundig smil. Kanskje han ser likheten med fengselet – det fengselet han som gjenganger har utviklet en institusjonalisert lojalitet til. Her fikk en hel  generasjon homofile menn livene sine ødelagt.

Selv om Hans tilbringer mye tid sammenkrøllet halvnaken i fosterstilling i ensomhet, gjør hans åpenhet om egen legningen karakteren «uredd» – slik Oskar, hans vakre unge elsker og kjæreste – beskriver ham med beundring. Oskar spilles av Italienske Thomas Penn.

Grosse Freiheit (Stor frihet) er navnet på en homobar i denne filmen – og også navnet på den mest kjente sidegaten til Reeperbahn i Hamburg. Dette er en sexklubb i dungeon-stil. Regissør og medforfatter Sebastian Meise overlater til oss å beregne ironien i tittelen hans. Den 36 år gamle tyske skuespilleren Franz Rogowski bringer en intens personlighet til rollen som fengselsdømte Hans.

Filmen som forteller om et uhyggelig kapittel i queerhistorien, er i tillegg en kontemplativ psykologisk studie av effekten av fengsling, og en ukonvensjonell kjærlighetshistorie. Hans tilbringer mye tiden i fengselet med den homofobe Viktor, spilt av den rutinerte østerrikeren Georg Friedrich. Denne kjærligheten er fremstilt med ømhet samtidig som den er usentimental. Mens alle rolleprestasjonene er sterke, er Rogowski dramaets ulmende sentrum.

Han klarer å spille en modig og stolt homofil mann, men der hans trassige kroppsbygning og hjemsøkte blikk tyder likevel på en skjør usikkerhet i et så brutalt miljø. Historien blir således bygget rundt en rørende karakterisering av spenstig trass – formidlet med stor tilbakeholdenhet av  Rogowski. Han fortsetter å imponere etter sine gode prestasjoner i Victoria(2015)  og Transit(2018).

Gjennom hele filmen er hans sivile eksistens – hans liv uten fengsel – stort sett et mysterium. Vi vet ingenting om hverken familierelasjoner eller yrkesliv. Men vi følger hans kjærlighetsforhold til menn som sitter i fengsel med ham. 

Den franske kinematografen Crystel Fournier, som har jobbet med filmer som Girlhood (2014) og A place on earth (2013), bringer en slående  komposisjon til fengselsscenene. Dette virker som en underbevisst påminnelse om miljøets rigide regler – som gjør det vanskelig å bygge et meningsfylt forhold – bortsett fra i mørke og hemmelige kroker. At filmen er skutt i en slags gammeldags filmkvalitet gjør at den virker mer tro til historien og tidsånden.

Der Hans og Viktor tilbyr hverandre en skjør – gjensidig stabilitet og måten hver av dem reagerer på utsiktene til frihet – påvirker stille.

Det som er denne filmens gjenklang er måten karakterne systemisk undertrykker sin trang til frihet. Til slutt blir det å være innesperret den eneste kjærligheten man forstår. Her er uopphørlig vold, urettferdighet og ydmykelse men midt oppi der hele ser man en perle av en menneskelig sjel. Til tross for det brutale bakteppet, handler det om utholdenhet, fryktløshet og i all enkelhet – et menneskehjerte.