Anmeldelse: Den fantastiske reisen til Fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap

Jorda rundt på 80 klisjéer.

En såkalt road movie, er en av de mange sjangrene som har en lei tendens av å kjøre rett inn i en klisjévegg. Særlig i komedier. Du har selvfølgelig filmer som Little Miss Sunshine med nyanserte, morsomme og flotte karakterer (og som har et klart budskap), mens enkelte filmer gir overbærende, flaue stereotyper (slik som EuroTrip).

Jeg har veldig lyst til å si at Den fantastiske reisen til Fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap, eksisterer i den første kategorien.

Særlig når den har en så festlig tittel, som jeg kommer til å forkorte til Reisen til Fakiren videre i anmeldelsen. Uheldigvis er dette en retningsløs film, som hopper rett over steget av glimrende parodi og lander på en flau fadese.

Reisen til Fakiren introduserer oss for den indiske guttungen Aja, som blir fengslet av tryllekunstnere på gatene i hjembygda. Han oppdager også at disse gatetriksene er ypperlige anledninger til å svindle turister. Dette blir hans jobb fra liten gutt til voksen mann, hvor han sjarmerer og opptrer for dumme turister mens han stjeler lommebøker, mobiltelefoner og andre eiendeler. Etter hans mors død tar han med asken hennes, 100 Euro (falske selvfølgelig), et indisk pass og et kjærlighetsbrev til sin far på en spennende reise.

Aja har fått vit at faren er i Frankrike og bestemmer seg for å dra for å finne ham. Første mål for reisen er å besøke den lokale Ikea-butikken i Paris, fordi han alltid har hatt en fascinasjon for denne kjeden.

Her møter han Marie (Erin Moriarty), som han forelsker seg i ved første øyekast. De avtaler å møtes dagen etterpå, men Aja får et problem. Han overnatter i et skap i Ikea-butikken, som blir fraktet ut og transportert til et annet land. Nå må han begi seg ut på nye utfordringer hvis han skal møte Marie igjen.

Noen kan allerede se problemene ved denne filmen av synopsisen i avsnittet ovenfor. Hvis man sammenligner det med klassiske heltefortellinger, hvor øyeblikket man «krysser over dørterskelen» skal lede hovedkarakteren inn i et nytt eventyr, så har denne filmen to «dørterskel»-øyeblikk i to forskjellige sjangere, med to forskjellige motivasjoner, satt sammen over veldig kort tid.

Den ene er når Aja (som i voksen alder er spilt av den indiske superstjernen Dhanush) skal dra fra India og finne sin far. Han tar et valg og oppdager en helt ny verden. Det andre er når Ikea-skapet leder ham til et annet land og han skal nå finne tilbake til sin «store kjærlighet».

Det er ikke nødvendigvis at dette er en svakhet med filmen. Jeg hadde et håp at den kunne sjonglere mange motivasjoner. Filmer som har absurde motivasjoner med enda mer absurde konsekvenser kan være ekstremt latterlige på film. Dette her kunne vært en indisk versjon av komedien Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant.

Dessverre har ikke filmen like stor forståelse av komedie som denne svenske perlen. Reisen til Fakiren prøver litt for hardt og litt for ofte. Den kan til tider minne litt om en klein film fra 1. klasse på medier og kommunikasjon, som sitter på en idé og maser febrilsk denne idéen på publikumet. Man humrer kanskje litt, men synes det er flaut å se på til slutt.

Det er litt synd, for jeg tror det er elementer ved denne filmen som kan bearbeides og gi et kompetent verk. F.eks. er fargesymbolikken i filmen veldig spennende i kontrasten mellom de røde, oransje og brune fargene i India i samspill med de blå og gule i Ikea. Det er også enkelte karakterer som skinner godt igjennom. Barkhad Abdi har et veldig karakteristisk utseende og imponerte i både Captain Phillips og Blade Runner 2049. Det er enkelte rollefigurer han gjør veldig godt. Bérénice Bejo var også en fryd å se igjen, i en mye mer nyansert rolle enn det Marie har.

Jeg er fullstendig klar over at filmen er basert på en bestselgende bok, men den tas ikke med i vurderingen da undertegnede har verken lest den eller kjenner til innholdet. For det første fungerer ikke rammeverket i Reisen til Fakiren særlig godt. Rammeverket er Aja som forteller om hans reise til tre unge gutter i India. Dette er et klassisk rammeverk i mange dramafilmer som har et utgangspunkt i en fabelaktig historie, men det er ikke alltid det er nødvendig. (Jeg mener at Historien om Pi, som er en vidunderlig film, hemmes av dette).

Jeg tror også idéen om å plassere faren til Aja i Paris er et dårlig valg. Kulturforskjellene hadde kanskje vært enda morsommere (og mindre rotete) om Aja dro til Sverige og møtte henne i en svensk Ikea-butikk og ikke en fransk. Bollywood-dansenumrene er også uutholdelige. Til slutt har vi kjærlighetshistorien mellom Aja og Marie, som er pinlig og lite troverdig. Det er som en voldsom irriterende festbremser i en allerede fungerende karaktermotivasjon (Aja som prøver å gjenforenes med sin far) at dette blir en vond infeksjon som dreper filmen.

Det virker som om hvert land Aja besøker er regissert og skrevet av en ny person, med hver sin sjangerforståelse og sans for humor. Det kan kanskje komme av problematikken ved å adaptere fra en roman, men jeg sliter med å plukke ut hva filmen vil fortelle meg. Noen ganger hedrer den Bollywood gjennom musikalnumre, så gjør den et halvhjertet forsøk på å si noe om innvandring i Europa, så litt Ikea-parodi og deretter sklir den ned i en klassisk «kjærlighet ved første blikk»-historie.

Hva er visjonen? Skal den parodiere klisjéene, så gjør den en dårlig jobb med det. Skal den gi et dypere budskap om migrasjon og Europe gjennom stereotyper, så gjør den en dårlig jobb her også. Reisen til Fakiren er dessverre retningsløs. En bomtur. En reise som avslutter med et «bleh».