Anmeldelse: Den blinde mannen som ikke ville se Titanic

Denne finske filmen med den meget spesielle tittelen må være en av de mest nervepirrende jeg noen gang har sett! En vakker emosjonell berg og dalbane.

Teemu Nikki møtte Petri Poikolainen under felles finsk millitærtjeneste på 90-tallet. De ble venner, men mistet kontakten like etter. Nikki ble en respektert filmregissør, mens Poikolainen ble rammet av en ødeleggende MS-diagnose akkurat da han hadde begynt å gjøre seg bemerket som skuespiller.

Den forferdelige sykdommen tok synet hans og evnen til å gå.

Da han møtte Nikki mer enn 20 år etter millitærtjenesten, foreslo regissøren å lage en film sammen med sin MS-rammede venn. Det er dette som er Den blinde mannen som ikke ville se Titanic.

Filmen tilhører en generasjon filmer med en langt mer progressiv tilnærming til funksjonshemming: å ikke se det som noe definert ved å mangle privilegiene til funksjonsfriske mennesker.

For å parafrasere Nikkis nylige uttalelser er dette en film som fokuserer på en hovedperson som tilfeldigvis er funksjonshemmet.

Man kan reflektere over den stadig mer utdaterte ideen om at funksjonsfriske skuespillere havner først i køen når man skal spille karakterer med funksjonshemminger – eksempelvis i tilfellet der skuespilleren Eddie Redmayne som Stephen Hawkins i The Theory of Evereything (2014) fikk ros for å spille funksjonshemmet på en så troverdig måte.

I denne filmen, Den blinde mannen som ikke ville se Titanic, spiller Poikolainen sjarmøren og filmelskeren Jaako. Han er også blind og sitter i rullestol. Dagene hans er ensomme og lange, preget av robotstemmen på telefonen som minner ham om å ta medisinene sine – i tillegg til plagsomme telefoner fra faren hans. Tilværelsen lysner av hjertelige samtaler med Sirpa (Marjana Maijaara).

Sirpa – som Jaako møtte på nettet og aldri har truffet i det virkelige liv – er også alvorlig syk, og de to bruker dermed mye av dagene de orker på telefonen. De snakker om alt fra alvorlighetsgraden av sykdommene til hvilke karakter  i Friends de ville være (begge vil være Chandler).

Filmen er fotografert med et ekstremt grunt fokus: Den eneste klare delen av skjermen er Poikolainens ansikt, mens verden rundt han er overskyet og uskarp. Selv om denne ukonvensjonelle metoden ikke akkurat gjenskaper en blind tilværelse for seeren, oppmuntrer den til en uvanlig empati med hovedpersonen vår. Å bruke Jaako som den eneste karakteren i fokus setter et press på Poikolainens skuespillerprestasjon som ingen kan misunne ham. Men han viser seg vel verdig utfordringen. Jeg klarte ikke å ta oppmerksomheten vekk fra bildene et eneste øyeblikk. Han har en så varm, overbevisende tilstedeværelse og er ikke så rent lite vittig!

Det tar ikke lang tid å glemme hvor uvanlig filmens stilistiske fokus er. Med karakteren Jaako, som verken er fremstilt som martyr eller nevneverdig selvmedlidende. Han er så mye mer enn sykdommen sin. Jaako kan være plaget, men han har en sylskarp humor og en vedvarende kjærlighet til John Carpenters arbeid før 90-tallet.

Det er virkelig en fryd å tilbringe tid i hans selskap. Å gjøre Jaako til en filmnerd er et smart trekk, som raskt gjør det mulig for publikum å se forbi hans skremmende alvorlige funksjonshemming og heller se hans herlige personlighet. Filmen gir ansikt til menneskene man ikke alltid legger så godt nok merke til.

Selv om Jaako ikke har vært i stand til å nyte sine elskede actionfilmer på flere år, har han absorbert dem i psyken sin. Dette viser seg å være avgjørende på den unike reisen som han legger ut på. Når han først foreslår planen sin for en vantro Sirpa, sier han muntert: «Jeg trenger bare å stole på fem fremmede.»

Når problemer så oppstår for han – opplever man som seer, med det supergrunne kamerafokuset – et helt enormt dramatisk utbytte. Fordi vi ikke kan se mer enn Jaako, er vi strandet i den samme mentale uføret som ham, og vi kan ikke finne ut nøyaktig hvor faren er.  Jeg tro nesten aldri jeg har vært så nervøs og spent under en film før. At dette er en finsk film gjør det for meg ekstra lett å frykte at denne filmen skal ende tragisk.

Nikki har sagt i intervjuer at han ikke laget filmen, som på engelsk heter The Blind Man Who Did Not Want To See Titanic, for å fremheve hvor viktig det er å fremme funksjonshemmedes evner, men mest for å kunne jobbe med sin gamle venn.

Dette hindrer filmen fra å gå i fellen å bli for sentimental. Likevel ville det være uærlig å benekte at Poikolainens tilstand gir Nikkis film en ekstra dimensjon. Ikke minst fordi – på grunn av MS-sykdommens ens alvorlige natur så kan dette godt være den eneste hovedrollen han noen gang vil få. Enda større grunn til å få med seg denne prestasjonen på kino!

Å dvele ved den triste situasjonen ville være i strid med filmens ånd. La oss i stedet bare være takknemlige for å få oppleve Poikolainens karismatiske hovedrolle som er en så spennende og empatisk opplevelse.