Anmeldelse: Decision to Leave

Kjærligheten blir et psykologisk våpen i Park Chan-Wooks nye film.

Filmen følger etterforskeren Jang Hae-joon. Han jobber med et mistenkelig dødsfall ved en fjellskrent. I sitt arbeid begynner han å få romantiske følelser for sakens hovedmistenkte, den avdødes kone. Stort mer enn dette kan ikke oppsummeres i en anmeldelse, for det vil ødelegge opplevelsen av å se filmen.

Som et godt mysterium svinger filmen inn i utallige kriker og kroker. Disse må oppleves på kinolerretet, og ikke gjennom en tekst.

I motsetning til Parks forrige film, Kammerpiken, har Decision to Leave har et rolig tempo, som sakte bygger seg opp mot filmens slutt. Som publikummer kan du ta det i å ikke få med det hvor revet med du er før slutten, fordi filmen så nøye setter opp fortellingen i starten.

Et likhetstrekk filmene har er den episodiske inndelingen. Kammerpiken forteller tre kapittler, mens Decision to Leave kun har to. Dette gjør filmen engasjerende som tilskuer, fordi du begynner å se mønstre og spenninger i filmens andre del.

I tillegg er dette er filmen utrolig sanselig. Det legges mye vekt på hvordan karakterene ser på hverandre, og forestiller seg hvordan de andre oppfører seg. Filmen bruker også en del tid på å skildre lukt. Et tidlig eksempel på dette er når den avdødes kone, Song Seo-rae, parfymerer plasteret på hånden sin. Et objekt etterforsker Jang senere undersøker nærmere, og vi hører at han trekker en dyp pust.

Dette er en film som stoler på at publikummerne er smarte nok til å forstå hva som foregår uten å måtte forklare alt gjennom dialog i hver scene. Her skiller filmen seg veldig fra mye TV-krim hvor dialogen fremstår som det aller viktigste for fortellingen.

Likevel har filmen til tider et slags TV-utrykk. Actionscenene hvor det blir løping i trapper og på hustak, og neveslagsmål, ser ut som de kunne vært laget for en koreansk krim på Netflix. Selv om dette kan virke som en negativ kvalitet, er det ikke det. Filmen jobber blant annet med å kommentere melodramatiske såpeserier. En viktig karakter i filmen har blant annet lært seg det koreanske språket gjennom å se slike serier på TV. Derfor blir disse actionsekvensene en speiling av TV-språket.

Dessuten er resten av filmen så forseggjort visuelt, at dette ikke kan være et uhell. Her kan man trekke paralleller til en film som Gone Girl (Fincher, 2014), en annen film som ser på hvordan virkeligheten vrenges av mediene, og særlig TV.

Det hjelper også at utrykket til filmen er så digitalt i utgangspunktet. Filmen er skutt på digitalkamera. Det er mye kreativ bruk av dataanimasjon (CGI), og andre filmtriks for å fortelle historien på et psykologisk vis. Karakterene er opptatt av å finne ut sannheten, mens filmens form går i motsatt retning, og jobber med den subjektive og filmiske fremstillingen av hendelser.

Filmen benytter seg også av mange digitale inn- og utzoominger, som gjør at den føles som en av de paranoide thrillerne fra 70-tallet.

Den tetteste relasjonen til et annet filmverk Decision to Leave har, er likevel Alfred Hitckocks Vertigo (1958). I den filmen følger vi også en etterforsker som forelsker seg en viktig rolle i krimsaken. I begge filmene er den ujevne maktbalansen som skaper konflikt mellom rollene, selv om begge elsker hverandre. Begge filmene er dessuten opptatt av karakterenes blikk på hverandre, og vrangforestillingene de har.

Det er ikke lett å oppsummere denne filmen kort. Den er kompleks og detaljrik. Etter første visning av filmen vet jeg allerede at jeg har gått glipp av mange detaljer. På samme måte som hos en regissør som Christopher Nolan, er filmene til Park så detaljrike at man kan se de utallige ganger og oppdage noe nytt hver gang. Sammenlignet med Parks forrige film, er ikke følelsen av engasjement like stor og umiddelbar. Til gjengjeld er den enda mer slitesterk. Det er flere av bildene i filmen jeg ikke kommer til å glemme. Og om du lurer på om anbefales, er svaret et rungende ja. Denne filmen må sees på kino, og helst ikke bare en gang, men mange.

Filmen var åpningsfilm under Oslo-festivalen Film fra Sør 2022, men får vanlig kinodistribusjon fra 27. januar 2023.