Anmeldelse: Death Wish

Tittelen spiller nok på at det er publikum som sitter igjen med et dødsønske etter å ha sett dette makkverket av en film.

Bruce Willis var en gang en stor actionstjerne. Han spilte i en av tidenes beste filmer; Die Hard.

Death Wish er like langt fra toppen som det Hans Gruber var etter fallet fra Nakatomi Plaza.

Her møter vi en privilegert hvit kirurg, som bor i et flott hus, kjører fin bil og er veldig opptatt av klokka si. Han har en nydelig kone (Elisabeth Shue) som er i ferd med å bli lege, og en datter (Camila Morrone) som har kommet inn på et prestisjetungt college. De eneste problemene hans er at colleget er i New York og ikke i Chicago der filmen utspiller seg, og at han har en bror (Vincent D’Onofrio) som trenger å låne litt penger innimellom. Et skikkelig hardt og stressende liv altså …

Når kona og datteren blir skutt i et mislykket innbrudd, bestemmer han seg etterhvert (for det tar en liten evighet før han faktisk kommer til det punktet) for å gjøre underverden utrygg.

Sannsynligvis gjør han dette for å ta hevn, men det ser ikke ut til at han har noen form for plan på hvordan han skal finne frem til gjerningsmennene. Han lærer alt om våpen og fjerning av bevis fra diverse youtubevideoer, noe som kanskje er både den mest og minst realistiske delen av filmen.

Samtidig forsøker to politietterforskere (Dean Norris og Kimberly Elise) å både rydde opp i Chicagos økende kriminelle aktivitet, og etterforske innbruddet.

Av en eller annen grunn er det en liten sidehistorie rundt den ene etterforskerens kamp mot gluten, som blir forsøkt å gjøre om til humor. Hvorfor dette i det hele tatt er med i filmen tror jeg ingen kan svare for. Man kan jo også spørre seg om hvor kompetente disse etterforskerne er, når de må se en video to ganger for å få med seg at han skyter med venstre hånd. For selvsagt finnes det en video der vår helt skyter to kriminelle i kaldt blod på åpen gate.

Her kommer kanskje det aller verste frem. Doctor Paul Kersey (Bruce Willis) finnes nemlig ikke sympatisk på noen områder. Han skal være en kirurg som redder liv og som helt sikkert har avlagt den hippokratiske ed, men han ser ikke ut til å ha noen reaksjoner eller anger over å ta livet av tilfeldig kriminelle. Tidvis virker han også mer opptatt av tingene innbruddstyvene stjal enn at familien hans ble skutt. Herlig type.

Filmens første akt er fryktelig langtekkelig og forsøker uten hell å bygge opp en grunn for at vår helt skal oppføre seg som han gjør.

Scene etter scene som ikke gir stort til filmen er tydelige (mislykkede) forsøk på å forklare hvordan han ender med å gå rundt og skyte bad-guys. Det er ikke noe actionpreg over de første 40 minuttene, og regissør Eli Roth takler helt klart IKKE dramasjangeren.

Eli Roth er jo kanskje mest kjent som en skrekkfilmregissør, noe som også kommer frem i denne filmen. Enkelte voldelige handlinger får nemlig en grotesk og overvisualisert effekt som passer bedre inn i den såkalte gore-sjangeren. Her føles det ubehagelig malplassert og totalt unødvendig på alle måter. Vi trenger ikke å se hodeskaller knuses og hjernemasse sprute utover.

Skurkene er forglemmelige og mangler motivasjon bak sine handlinger, og hovedskurken oppfører seg helt forskjellig i slutten av filmen fra hvordan han virket i starten.

Et av de få lyspunktene i filmen er en fantastisk corny våpenreklame, med et påfølgende besøk i våpenbutikken. Skildringen av våpentilgang og holdninger rundt våpen i USA når et nytt lavmål når vi blir introdusert for et møbel som både er et stuebord og et hemmelig rom for ditt helautomatiske våpen! ‘Merica F**k Yeah!

Death Wish er en nyinnspilling av en gammel film med Charles Bronson.

Jeg har ikke sett originalen, men den kan umulig være dårligere enn denne. Det er synd å se talenter som Vincent D’Onofrio kaste bort tiden sin på slikt ræl. Musikken var ikke så verst da.

Takk til ODEON Kino Ski for presseadgang.