Anmeldelse: Deadpool 2

«Adams skapelse» fra Det sixtinske kapell av Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni er her gjenskapt mellom Deadpool og Cable.

Deadpool er tilbake med mer ablegøyer og denne gangen mener han alvor!

Hvis man går og ser denne filmen, og forventer mer av det samme som i første film, så er det akkurat det man får.

Deadpool 2 oppleves likevel som noe morsomere, mer helstøpt, og generelt en bedre film.

Det er likevel ikke en film som utfordrer superheltfilmsjangeren på noen måte. Til det er den alt for trygg.

Det er ofte det som blir problemet med Hollywood-filmer som prøver å være kule og «edgy». Det føles ofte flatt og høres keitete ut. Filmskaperne tør ikke «å ta den helt ut» – og når man går halveis inn, blir det ofte ikke noe særlig futt over det.

Nå høres det kanskje ut som om jeg er svært negativ innstilt til filmen, men det er jeg ikke.

Jeg likte filmen, faktisk.

Jeg føler at den er et steg i en riktig retning. Den første Deadpool-filmen var underholdende, men det føltes som noe holdt den tilbake. Det var nesten som den prøvde for hardt, samtidig som den var begrenset av at det skulle være «R-rated» (amerikansk voksensensur, 18 års-grense), men for alle.

Deadpool 2 føles mye mer naturlig, humoren sitter mye bedre, og det virker som de har det mye mer gøy. Alt dette setter jeg veldig stor pris på når jeg ser på filmen, og det får meg egentlig til å tilgi veldig mye av dens svakheter.

Humor er veldig viktig for denne type film, og her leverer den ganske godt. Den har noen gode vitser, og spiller mye bedre på «metavitser» enn det den første gjorde. Det er mye humor som de fleste vil skjønne, men også ting som kun vil være morsomt for de som forstår referansene.

Actionsekvensene i Deadpool 2 er hovedsaklig ganske gode. Koregrafien er typisk superheltfilmer, og den funker. Det er ikke en overflod av dataanimasjon hele tiden, som er bra. For selv om noe av det er godt, så er det også en del som er veldig merkbart, noe som er ganske vanlig i disse type filmene. Bedre en gjennomsnittet, men egentlig ikke bra nok.

Ryan Reynolds har virkelig funnet formen som Deadpool, og den karakteren sitter som smurt. Hvis hver film blir litt bedre, og glir litt mer i riktig retning i den type film jeg vil ha, så tror jeg til slutt at det komme en skikkelig god Deadpool-film. Josh Brolin er Josh Brolin. Han er stoisk og barsk i rollen som Cable. Reynolds og Brolin spiller bra mot hverandre, og de har en naturlig kjemi. Han passer bra i dette universet, spesielt som den streite mannen til Reynolds’ tulling. Klassisk humorsammensetning, og det funker.

Det er mye snadder i filmen for folk som er dypt inn i Marvels tegneserieunivers, og det er en hel haug med gjesteopptredner og overraskelser, så det er veldig gøy. X-Force-gjengen glir glatt inn i dette universet.

Julian Dennison, fra den herlige filmen Hunt for the Wilderpeople, gjør en god rolle, og er morsom. Jeg syns de kanskje bruker ham litt feil, og hvordan plottet utvikler seg funker ikke helt for meg.

Tim Miller, som regisserte den Deadpool-filmen, ble ikke med på lasset videre til Deadpool 2. Ryktene sier det var det var på grunn av en kreativ uenighet mellom ham og Ryan Reynolds. Mannen de fikk til overta, David Leitch, som også lagde Atomic Blonde og co-regisserte John Wick, er en mann som kan action – så det var et godt valg. Det føles som actionscenene er bedre i denne filmen, og jeg kan ikke annet enn å tro at det er på grunn av David Leitch. Tim Miller gjorde den første filmen til en enorm suksess, men det virker som serien er i gode hender.

Noe av mitt hovedproblem med denne typen film er hvordan filmskaperne ofte prøver så iherdig å få til emosjonell reise, som de på ingen måter får til. Det føles så halvhjertet og derfor bryr jeg meg ikke så mye om selve plottet.

Jeg skulle ønske de enten bare droppet det helt, eller går all inn med emosjoner. Få meg til å gråte på slutten. Det hadde vært noe. Og man kan lage noe ektefølt av noe er tullete. Bare se på filmen Swiss Army Man. Den får deg nesten til å gråte bare fordi hovedpersonen endelig promper. Det får meg nesten til å ønske at regissørene av den filmen fikk prøve seg på en Deadpool-film.

Jeg tror egentlig man vet, før man ser den, om man kommer til å like den filmen eller ikke. Den oppfinner ikke kruttet på nytt, men den gjør det den første gjorde, bare enda litt bedre. Hva mer kan man egentlig forvente seg fra en oppfølger?  Man vil nok ikke overbevise noen, men om man vil ha en artig kinotur, så innfrir denne filmen. Bare ikke tenk så mye på detaljene så går det bra.

PS! Deadpool 2 har en ganske artig postcreditscene.