Anmeldelse: De nærmeste

De nærmeste fikk terningkast fire fra KINOMAGASINETs anmelder.

De nærmeste er et karakterdrama om tabubelagte områder. En kunstfilm som kan passe for allmenheten.

Søskenkjærlighet blir i De nærmeste utforsket på en sterkt tabubelagt måte da filmens hovedkarakter utvikler en kjærlighetsrelasjon til sin egen halvbror etter deres første møte. Filmens fremstilling av incestscener blir allikevel aldri fokus, men spiller andrefiolin til filmens egentlige tematikk om fysisk kontakt og nærhet. Dette fortelles på eksepsjonelt vis like mye gjennom audiovisuelle virkemidler som med dialog.

Anne Sewitsky har tidligere brakt oss filmer som Sykt lykkelig (2010) og Jørgen + Anne = sant (2011). Nå tar hun et kvantesprang inn i et komplisert karakterdrama som pusher våre moralske og etiske grenser til det ytterste. Seksuelt samvær mellom søsken skal ikke foregå i vårt samfunn, allikevel har Sewitsky laget en film om dette og om så mye mer.

I filmens anslag møter vi filmens hovedperson, Charlotte (Ine Marie Wilmann), i samtale med en psykolog. Charlottes sinne og frustrasjon rettet mot sin egen familie avdekkes på overflaten og bringer oss sakte men sikkert inn i hennes karakter. Fra en terapitime hopper filmen over i glade, men overfladiske øyeblikk sammen med venninnen Marte (Silje Storstein) på ballettskolen og i hennes bryllup. Charlottes fasade fremstår idyllisk, men lett gjennomskuelig bak for mange påtrengte smil, lange pauser midt i samtaler og tydelige tilbaketrukkenhet. Charlottes liv er langt fra den idylliske fasaden hun opprettholder for venninnen og brytes sakte, men sikkert ned gjennom filmens utvikling.

Ine Marie Wilmann gjør en troverdig rolletolknig som Charlotte og viser at hun er en skuespillerinne vi kan forvente å se mye av i fremtiden. Charlotte fremstår som en karakter med mange lag og vi legger spesielt merke til karakterendringen mellom periodene hvor Charlotte er tom og ensom, mot tiden hun er tilfredsstilt og lykkelig sammen med Henrik. På mange måter virker det som om hun mangler en trygg plass i verden, helt til halvbroren Henrik (Simon J. Berger) dukker opp.

Charlotte opplever plutselig en nærhet ulikt noe annet hun kjenner til. Samtaler med halvbroren flyter upåtrengt, de morer seg, samt erter og lurer hverandre som søsken ofte gjør. I et overaskende øyeblikk kysser Henrik henne og starter en fascinerende og tabubelagt relasjon de to imellom. Som Wilman, gjør også Berger en eksepsjonelt god rolletolkning av karakteren Henrik. Han er vennlig og kjærlig, men også rå og brutal. Hans voldelige tendens peker på at handlingen mellom Charlotte og ham egentlig ikke er rett, mens vi som tilskuere allikevel anerkjenner søskenparets ufornektelig tilhørighet til hverandre.

Som et par speiler de to hverandre. Charlotte vokste opp uten en tilstedeværende far og en mor som aldri oppførte seg som en mor. Henrik vokste opp vel viten om at hans mor forlot ham og så seg aldri tilbake.

De nærmeste krydres dermed godt av sjalusi, kjærlighet, savn og nærhet som substitueres med en rå og brutal nærhet mellom de to søsknene. Det er lystene som styrer, og ønsket om nærhet forveksles med rå sex som fremgår som både godt og vondt på samme tid. Kamera fokuserer sjeldent på sex-akten, men lar Charlotte og hennes ansikt ofte være blikkfang. Det er vanskelig å se om Charlotte nyter disse øyeblikkene. Hun virker i alle fall på ingen måte hengiven mot Henrik. Likevel har hun behov for hans nærhet og ønsker på ingen måte å gi slipp på det de har sammen.

De nærmeste er en kompleks film, men blir på ingen måte en tung film. Det er et karakterstudie og et tragisk drama som aldri slutter å fenge meg som tilskuer.

Charlotte er en karakter med stadig nye lag det er vanskelig å definere. Hun fremstår yngre enn hva hun er (25) og det er tydelig at hun ikke selv har funnet sin plass i denne verden. Dette ser vi i forhold til venninnen som gifter seg, skal ha barn og ser ut til å ha en klar retning i livet.

Filmens kameraføring gjør at filmen fremstår ofte som en dokumentarisk flue på veggen, gjerne tett på Charlottes ansikt. Bildene akkompagneres ofte av en stillhet og audiovisuelt illustreres Charlottes tomhet på en realistisk måte. Denne tomheten vises også på en rekke finurlige måter hvor utsnittet gjør Charlotte veldig liten i store omgivelser, men oftest innendørs.

Fokuset i filmen ligger aldri på incest, men på elementære emosjoner som kjærlighet, savn og nærhet. Det er en kunstfilm som bruker visuelle virkemidler til å kontinuerlig speile Charlottes indre emosjoner, på bekostning av en dypere forklaring på situasjonen rundt henne og hennes familie. Vi får nemlig aldri vite stort om familien, utover at det er en konflikt, og det ville antagelig styrket historien om vi som tilskuer også fikk en relasjon til Charlotte og Henriks mor som fremstår som roten til familiens problemer. Det etterlates derfor et tomrom i filmens fortelling som trekker noe ned. Jeg vil likevel hevde at De nærmeste en kunstfilm for allmenheten, en film med eksepsjonelt godt skuespill og en tematikk som vil skape diskusjoner.

Filmen mister aldri grepet om dens tilskuere og håndterer bruker et tabubelagt tema som en nødvendighet for å fortelle filmens virkelige budskap.

Dette er en film nærmest laget for at man diskuterer den i ettertid og er anbefalt norsk film.