
KINOFILM : Dagen i morgen
FILMFAKTA
Norgespremiere: 21.10.2016
Originaltittel: L'Avenir
Sjanger: Drama
Skuespillere: Isabelle Huppert, André Marcon, Roman Kolinka, Edith Scob
Regi: Mia Hansen-Løve
Manus: Mia Hansen-Løve
Nasjonalitet: Frankrike / Tyskland
Språk: fransk/engelsk/tysk
Produksjonsselskap: CG Cinéma, Arte France Cinéma
Distribusjon: Another World Entertainment
Produksjonsår: 2016
Lengde: 1 t. 41 min.
Aldersgrense: Tillatt for alle
Begrunnelse: Filmen inneholder ingen scener som antas å ha skadelig virkning på de yngste
HANDLING
Nathalie (Isabelle Huppert) er en intelligent kvinne som arbeider som filosofilærer ved et universitet i Paris. Hun er fornøyd med livet helt inntil alt begynner å gå på tverke. Ektemannen går fra henne, og moren dør. Hvem er Nathalie nå? Dagen i morgen skildrer en stor krise i en kvinnes liv.
En intelligent, interessant og introvert skildring av store omveltninger.
Allerede i filmens anslag blir jeg imponert over Mia Hansen-Løves manuskript. Filmens dialoger er tydelig skapt med kløkt, og det er nesten så man føler behov for å stoppe opp og gå enda dypere inn i karakterenes replikker for å få med seg hele filmens essens.
Vi blir i denne filmen kjent med filosofilæreren Nathalie (Isabelle Huppert), og vi får følge hvordan hennes liv tæres fra hverandre. Det starter så smått med at forlaget ikke lenger vil trykke opp nye opplag av hennes faglitterære bøker. Så forlater ektemannen henne for en yngre kvinne, før det hele rives fra hverandre da moren hennes dør.
Dagen i morgen er en realistisk beretning, og dette vises i småting som for eksempel Nathalies noe harde start på morgenen. Én scene viser hvordan Nathalies noe ustabile og krevende mor ringer klokken 5 på natten og vekker henne. Da det deretter blir frokosttid er det ikke morgenkaffe, nypresset juice og ferske aviser som gjelder. Nei, det er derimot et mørkt kjøkken, en trøtt Nathalie og en halvferdig frokost fra kjøleskapet som inntas. Romantikeren i meg savner nok en litt mer pompøs borddekking, men det er nettopp den halvferdige frokosten i mørket som utpeker seg, og får meg til å se Dagen i morgen som en ekte gjengivelse.
Isabelle Huppert er virkelig bærebjelken i denne filmen, og hennes tankevekkende tolkning av Nathalie berører. Da Nathalies ektemann forteller at han har truffet en annen kvinne forventer jeg som seer at Nathalie skal både skrike, gråte og rase, men noen rasende utbrudd uteblir, og nettopp dette er sentralt. Det er ikke de store, lidenskapelige og utvendige reaksjonene som skal beskrives i Dagen i morgen. Nei, for det er derimot den indre reisen og omveltningene som skal komme fram i lyset, og akkurat dette klarer Huppert på godt vis. Fremfor utagerende oppførsel og skrik trekker heller Nathalie seg tilbake, og gråter sårt i det stille av og til når hun er for seg selv. Dette er med på å holde filmens realisme gående, for det er nettopp sårt, trist og leit for Nathalie å skulle endre på det livet hun har levd med samme mann i så mange år. Nathalie er én av de bedre karakterene jeg har sett på lerretet på en god stund, og i en tid hvor menn altfor ofte stikker av med de interessante og engasjerende karakterene, er det gøy at Isabelle Huppert kan være et unntak. For meg blir det Huppert som drar med seg Dagen i morgen fra et terningkast fire til et terningkast fem, og dette sier en hel del om hennes prestasjoner.
Intellektuell er et beskrivende ord for både karakterene, hendelsene og filmen som helhet. Med Nathalie, som er filosofilærer og føler seg mest hjemme blant bøker og akademia, er ikke det unaturlig. Nesten uansett hvor hun er, er hun omgitt av bøker på alle kanter, og nettopp bøker, kultur og eksistensielle spørsmål finner vi mye av i hennes replikker. Etter at hun og ektemannen har skilt lag, og han har vært innom og tatt med seg det han mener er sine bøker fra bokhyllene, er det dette som skaper den mest utagerende reaksjonen vi får bevitne hos Nathalie. Dette er med på å understreke hennes forhold nettopp til litteraturen og det intellektuelle.
En slags trøst og håp midt oppe i alle krisene i Nathalies liv blir hennes tidligere student Fabien (Roman Kolinka). Det ligger hele tiden en slags gryende, romantisk gnist mellom disse to, tross den store aldersforskjellen, men flammer oppstår aldri.

BØKENE SOM NÆRMESTE VENN: Nathalie (Isabelle Huppert) omgir seg hele tiden med bøker.
I svært mange scener er det lyse, nesten duse, farger som preger filmens fargepalett. Kontrast skapes også i bildene da noen lokasjoner er preget av mørk scenografi som minner om noe mer bohemsk og poetisk. Filmens fotograf Denis Lenoir, som blant annet filmet Still Alice i 2014, holder seg på avstand gjennom filmen. Vi får aldri de ultranære bildene, og dette kan jeg savne litt, men samtidig henger dette godt sammen med Nathalies sårbare reaksjoner framfor følelsesladde utbrudd.
Innledningsvis nevnte jeg et velutviklet manuskript. Mia Hansen-Løve har klart å sette filosofi på dagsordenen på et ektefølt vis i Dagen i morgen. I tillegg til å være manusforfatter er også Hansen-Løve filmens regissør, og også regijobben er utført med høy kvalitet. Dette kommer i stor grad fram i hvordan karakteren Nathalie er. De valgene hun har gjort for henne som karakter er nokså nyskapende, og vitner om vel gjennomført, og ikke minst gjennomtenkt, arbeid. Flere små detaljer i filmen er med på å vise Hansen-Løves helhetsforståelse. For eksempel da Nathalie, midt oppe i sin nye situasjon, finner ut at hun vil hjem tidligere enn planlagt fra et besøk hos Fabien. Da skylder hun på en oversvømmelse i leiligheten i Paris. Denne oversvømmelsen eksisterer ikke, men hos Nathalie selv er det helt klart en oversvømmelse av både tanker og tårer.
Dagen i morgen er en film som på sømløst og elegant vis forflytter seg i tid. Filmens vendepunkter foregår mest på innsiden, og som tanker, og ikke som eksplisitte handlinger. Nettopp på handlingssiden kan jeg savne noe driv, men samtidig: dette er ikke en slik film. Dette er en film som skal drives av tankene mer enn av handlingene. Nathalies villrede og rotløshet etter skilsmissen skaper en del omveier på hennes reise, men også dette handler mye om filmens form; med snarveier hadde den blitt poengløs.
Hele filmen avsluttes med en fløyelsmyk versjon av låten Unchaine Melody, kanskje mest kjent fra kjeramikkscenen mellom Demi Moore og Patrick Swayze i Ghost (1990). Den er varsom, men sier samtidig så mye, akkurat som filmen.
Facebook
RSS