Anmeldelse: Crimes of the Future

Den fortapte sønnen har kommet hjem. David Cronenberg har returnert til «body horror», en sjanger han bidro til å definere.

Cronenberg sjokkerte publikummere på 70- og 80-tallet med legendariske skrekkfilmer som Scanners (1981), Videodrome (1983), The Brood (1979), og The Fly (1986).

Filmene hans definerte sjangeren så til de grader at når TV-serien Rick & Morty (2013 -) fremstilte en verden overtatt av mennesker som ble vrengt fra innsiden og ut så var kommentaren «We Cronenberged the world». Det er derfor knyttet store forventinger til Cronenbergs nyeste reise inn i skrekkens verden. Den første siden eXistenZ (1999).

I filmen Crimes of the Future møter vi Saul Tenser (Viggo Mortensen) i en uspesifisert fremtid. Kroppen hans vokser nye organer, som Tenser og hans kunstneriske partner Caprice (Lea Seydoux) operer ut som en del av deres kunstforestillinger. Tensers egenskaper er bare en av de litt mer merksnodige sidene med denne verden som Cronenberg presenterer.

Mange av innbyggerne i den fremtidige verden føler ikke smerte, de blir ikke syke, og de bruker kirurgi som en måte å oppleve sensualitet. Som Timlin (Kristin Stewart) sier til Tenser under et av møtene deres, «Surgery is the new sex». Det er en morbid måte å dra den nåværende trenden med plastikkirurg til sitt mest ekstreme. En advarsel for hva som kan skje hvis samfunnet fortsetter på den samme kursen vi har nå.

Verdenen som menneskene befinner seg i er kald, kalkulert og skitten. Det er noe fabrikkert over det hele. Det er et veldig bevisst trekk fra Cronenberg, fordi han ønsker å bygge en atmosfære som gjør seeren litt utilpass. En verden som blir nesten som vår egen, men hvor vi allikevel ser at det er noe som ikke stemmer. Noe som har endret seg.

Dette blir videre forsterket gjennom Howard Shore sin dystopiske musikk som blander sammen klassisk musikk og synth i et lydbilde som kan minne om en mer raffinert versjon av John Carpenter sine gamle soundtrack fra 70-tallet.

Douglas Koch sin kinematografi virker alltid nøye kalibrert. Vi får et godt overblikk i scenen, med nøye utvalgte close-ups for å forsterke den følelsesmessige tilknytningen til det som skjer. Her jobber Koch og klippansvarlig Christopher Donaldson godt sammen med Cronenberg for å orkestrere scenen slik at den holder tak i seeren.

For å runde ut det hele så har vi selve skrekken. Den er nøye kalibrert. Ikke for blodig. Ikke for visceral. Dette er ikke Scanners, hvor hoder eksploderer i alle mulige retninger. Dette er mer kalkulert. Skrekkelementene kommer gjennom scenarioene som blir presentert. Sjokket over mennesker som vokser nye organer, som får tatoveringer på innsiden av kroppen, som skjærer hverandre som en måte å få nytelse. Cronenberg har ikke glemt gamle kunster, for skrekkelementene utfyller handlingen på en fantastisk måte.

På papiret bør dermed Crimes of the Future være en kommende kultklassiker. En film som på mesterlig vis forteller en engasjerende historie om en litt annen verden enn den vi lever i. En film som tar Cronenberg tilbake til skrekkens verden. En verden han kjenner så godt. Til tross for det så er det noe som ikke helt treffer.

Manuset til David Cronenberg drar frem mange fascinerende og spennende filosofiske spørsmål. Dette er en av filmens sterkeste sider. Filmen sliter derimot med å holde styr på alle trådene i handlingen. Det er mye som blir glemt underveis eller aldri adressert etter å ha blitt introdusert. Av den grunn får man ikke den gode, reflekterende følelsen på slutten. Man sitter heller med en litt forvirret følelse av det må ha vært noen scener som ikke kom med. Som om Cronenberg glemte at de var i manuset hans når han skulle sette filmen sammen.

Denne litt kaotiske måten å fortelle en historie på er ikke noe nytt for Cronenberg. Han gjorde det samme med både Videodrome og Naked Lunch. Med de filmene klarte han derimot å dra alt sammen mot slutten, men det sliter han mer med her. Han får den herlige «slow-burn» følelsen, men klarer ikke helt å få den avslutningen han ønsker.

Crimes of the Future vil nok dele publikummere i to. På en side har man de som kommer til å bli fascinert av reisen Cronenberg ønsker å ta seerne med på. Disse seerne vil godta at reisen ikke får en avklart slutt fordi de verdsetter spørsmålene som blir stilt underveis. På den andre siden har man de som kommer til å synes filmen er altfor langtenkelig. At både handlingen og verden vi møter på gir lite mening. De som føler at ting skjer uten helt å forstå hvorfor. De som kritiserer filmen hver gang de får mulighet for manglende svar eller glemte tråder i handlingen.

I klassisk Cronenberg-stil tror jeg vi ender opp med en film hvor enkelte seere elsker den, mens andre hater den, og så har vi de som ikke klarer å se den ferdig.

Man kan dermed si at Crimes of the Future er David Cronenbergs tilbakekomst til skrekkens verden, og han har ikke glemt gamle kunster.