Anmeldelse: Collateral Beauty

KINOMAGASINETs anmelder er ikke nådig i sin dom over Collateral Beauty. Her Døden (Helen Mirren) og Howard (Will Smith).

Collateral Beauty er film med mange gode og kjente skuespiller som ønsker å manipulere deg til å bli rørt. Men resultatet er moralsk motbydelig.

Trailerne til Collateral Beauty solgte den inn som en film hvor en far i sorg møter legemliggjorde utgaver av Kjærligheten, Tiden og Døden. Disse hjelper faren til å bli bedre og lære noe viktig om livet. En slags ny versjon av En julefortelling av Charles Dickens.

Men dette er ikke hva filmen egentlig handler om.

Collateral Beauty tar for seg tre partnere i et reklamebyrå. De frykter at firmaet skal miste viktige kunder.

Årsaken? Sjefen, Howard Inlet (Will Smith), mistet sitt barn, og nå er han så fylt av sorg at han gjør ingenting annet enn å leke med dominoer og sitte i mørket i leiligheten sin, uten internett eller telefon.

Så bestemmer Howards jobbkolleger, spilt av Edward Norton, Michael Peña og Kate Winslet, å konspirere for å leke med Howards sorg og mental helse, og vise styremedlemmene at Howard er «gal». Slik kan han miste sin stemmerett og trioen får i stedet kontrollen over firmaet.

Dette gjør de ved å leie tre skuespillere til å personifisere Kjærligheten (Kiera Knightley), Tiden (Jacob Latimore) og Døden (Helen Mirren), tre abstraksjoner som Howard faktisk skrev brev til etter hans datter døde.

Skuespillerne konfrontere Howard på gaten, så er ideen til trioen å filmet det hele og fjerne skuespillerne digitalt – slik at det ses ut som om Howard snakker til seg selv.

Collateral Beauty-traileren gir inntrykk av at Will Smith er hovedkarakteren i filmen.

Men han er kun et handlingsobjekt, som er med i filmen bare for å samle resten av karaktergalleri.

Det er vennene til Howard som er hovedkarakterene. Filmskaperne ønsker tydelig at du som seer skal like dem og at du blir rørt av hva skjer med dem. Dessverre er det vanskelig å like karakterer hvis de er moralsk avskyelige og bedragerske mennesker, som aldri får straff. Det eneste de får for å ødelegge en sørgende fars troverdighet, er masse penger.

Regissør David Frankel har tidligere regissert The Devil Wears Prada og Marley & Me. Han forsøker her å lage et hjertevarmende drama med viktig livsvisdom, men i stedet får vi en tragisk, manipulerende og støtende film om sorg som føles som en fornærmelse til intellektet.

Will Smith gjør en god prestasjon som en sørgende far, men finnes det noen som egentlig liker å se Smith i dramafilmer? Grunnen han ble verdenskjent var på grunn av hvor karismatisk og underholdende han er.

Å se ham i en så dramatisk rolle, mens resten av skuespillerne spiller som i en komedie, ødelegger opplevelsen.

Collateral Beauty ser ut som en veldig mørk film på grunn av sin handling. Likefullt får vi en pen film med god og lys fotografi, og flotte bilder av New Yorks Manhattan i bakgrunnen.

Klippingen er forvirrende. Vi går fra trist til morsomt, altfor ofte og for fort. Det finnes en scene hvor vi ser Howard som sykler mot trafikken – og tre sekunder etterpå går vi til en scene om Manhattan med lykkelig musikk.

Manuset er overkomplisert for en så enkel film.

Det er altfor mange unødvendige vrier og overraskelser som man kan gjette i løpet av de første 20 minuttene.

Det er umulig å glemme tittelen Collateral Beauty, eller den utilsiktede skjønnheten. Filmen minner oss om hva tittelen er minst fem ganger, uten noe god forklaring på akkurat hva det betyr.

Vil du se en film om sorg? Gå og se Manchester by the Sea i stedet.

Collateral Beauty er en film som forsøker så hardt å få deg til å gråte, at du har ikke et annet valg enn å gråte for å ha kastet bort nesten to timer av ditt liv.

Stor takk til SF Kino Stavanger for presseadgang.