Anmeldelse: Close

I Lukas Dhont sin nye film ser vi sorgen tenåringer føler i møte med de andre.

Som filmskaper er Dhont opptatt av queer-tematikk.

Den forrige filmen hans, Girl (2018) handlet om ei transjentes dysfori. Denne nye filmen tar også for seg noen av de kompliserte følelsene som medfører av å være skeiv. Close hadde sin urpremiere på filmfestivalen i Cannes 2022. Det kan anses som et kvalitetsstempel i seg selv. Og om du er glad i europeiske samtidsfilmer, får du mange av de typiske trekkene fra den type film her. Samtidig savner jeg noe i denne filmen som jeg får hos andre skeive filmskapere fra Europa.

I åpningen av Close ser vi to gutter løpe gjennom en blomstereng. Kamera kjører med guttene mens musikken vokser. Det er et lykkelig øyeblikk mellom guttene, som er veldig tette venner. Léo sier til foreldrene sine at han skal overnatte hos Rémi i kveld også. Denne sekvensen etablerer to ting; det første er det sterke båndet mellom Rémi og Léo. Det andre den etablerer er et filmisk momentum. Man får inntrykk av at denne filmen kommer til å rase av gårde, og at man kommer til å glemme spilletiden (ca. 1 time og 45 minutter). Dessverre forsvinner momentumet ganske fort.

Filmen fortelles en mer elliptisk og repeterende stil. Vi skal holde oss i klasserom, soverom, på blomsterfarmen og et par andre steder. Disse plassene besøker vi igjen og igjen i løpet av filmen. Dette skaper en følelse av hverdagsliv. Samtidig som jeg setter pris på hva strukturen prøver på, tenker jeg også at Dhont fjerner følelsen av tilstedeværelse ved å bevege seg så ofte fra scene til scene. Hvis vi kunne vært på de samme plassene over færre antall ganger, og latt mer skje i hver scene, kunne filmen ha løftet seg opp på det nivået den treffer innimellom.

Et eksempel på dette er hvordan den forsøker å bygge opp relasjonen mellom Léo og Rémis mor, Sophie. Denne relasjonen blir viktigere utover i filmen. Dessverre er scenene for korte til at relasjonen mellom Léo og Sophie virkelig får vokst til det nivået det virker som filmen prøver på.

Teknisk er filmen godt utført. Lyssettingen er naturlig, og kinematografien jobber godt med å fange de små bevegelsene i ansiktene. Filmen ligger mye i tette bilder av ansikter. Dette grepet kan fort bli klaustrofobisk og lukket. Heldigvis blir det ikke det i Close. Den klarer å opphøye nærbildene til noe som fungerer godt filmisk. Ettersom at filmen følger den indre reisen til Léo, blir ansiktet vår viktigste inngang til tankene hans. Musikken er også gjennomført. Og i de beste sekvensene i filmen underbygger den stemningen såpass godt at man glemmer at man ser på en film. Man vil bare være i øyeblikkene. Samtidig er det scener hvor musikken ikke passer helt med bildene. De gangene slipper filmen taket i deg, og du kan miste interessen for Léos følelser.

Close er en film som ikke handler om nærhet. Det er en film som heller handler om ønsket om nærhet, og hvor vanskelig det er. Den usikkerheten, og det slitet med å nå inn til noen andre. Den tar også for seg den indre konflikten i en person som ikke vet hvilken legning han har ennå, og skyldfølelsen det kan medføre. Her har filmen klart å fange noe særegent, og unikt med hovedkarakteren. Det er ingen tydelige skurker i filmen, men det nærmeste vi kommer er Léo selv. Det er i stor grad han som skaper hindringene han selv må overkomme.

I de beste europeiske queer-filmene fra det siste tiåret har det vært et fokus på å fortelle om de kompliserte følelsene karakterene føler på uten at de dømmes for sine handlinger og meninger. Dhont får til dette. Problemet mitt med Close er at det virker som Dhont vil i to ulike retninger med filmen. Den vil holde seg i et realistisk og nedpå landskap, med subtile hint om følelseslivet til karakterene. Samtidig vil han jobbe med noen av de store følelsene som kommer i melodramatiske fortellinger. Og dette er ikke godt nok integrert i hverandre. De få øyeblikkene han får det til, løftes filmen opp på et nivå som er på et Cannes-nivå. Og særlig Rémis rolleprestasjon er helt utrolig. Men filmen er ujevn, og man må vente mellom de virkelig gode øyeblikkene. Men de er til gjengjeld så gode at filmen kan anbefales varmt.

/>