Anmeldelse: Claire Darlings siste påfunn

Et tamt påfunn.

Til klirrende pianolyder ankommer vi Nord- Frankrike. Nærmere bestemt til det idylliske Verderonne hvor vi tas med til det overdådige og store hjemmet til Claire Darling (Catherine Deneuve). Hun er en gammel dame som våkner en vakker sommerdag opp til tanken om at dette er hennes siste dag på jorda. Derfor er hennes siste påfunn å selge alt hun eier.

Dyre, antikke gjenstander og personlige eiendeler. Alt skal ut. Midt i forvirringen og grådigheten til naboene, begynner familiemedlemmene å bli bekymret. Dette underfundige påfunnet vekker oppmerksomheten til datteren Mary (Chiara Mastroianni), som Claire ikke har sett på 20 år.

Hvis du noensinne har hatt et dypdykk inn i fransk film, så har kommer du garantert til skuespillerinne Catherine Deneuve før eller siden. Hun har trollbundet de fleste med sjarm i Paraplyene i Cherbourg (1964, Demy) og var sex-symbolet selv i Belle de Jour (Buñuel, 1967).

I Claire Darlings siste påfunn er vår godeste Deneuve gammel. Minnene svinner hen og hun kunne alene holdt denne filmen oppe med det gode skuespillet. Hun var jo en storslagen sex-diva i sin tid, som ble sammen med den karismatiske italieneren Marcello Mastroiani, kjent fra hovedrollene i La Dolce Vita og 8¹⁄₂. Sammen fikk de datteren Chiara Mastroianni, som spiller hennes datter i denne filmen.

Noen ganger kan skuespillere som spiller mot sine foreldre (i rollen som forelder og barn) gi oss et emosjonelt spark i brystet. Sensommer (On Golden Pond ) hvor Jane Fonda spiller mot sin far, Henry Fonda, er et godt eksempel på det.

Men i denne filmen er resultatet nokså tamt.

Selv om gjenforeningen har noenlunde interessante tråder til tidligere hendelser, så blir det som utfolder på lerretet nokså kitsch.

De to er som en tennismatch med følelser, som spretter frem og tilbake, men det er fremdeles ikke skrudd godt nok sammen til å holde meg våken. Den psykologiske dybden man kan skimte gjennom en turbulent familiehistorie blir flat og det melankolske treffer ikke helt.

Claire Darlings siste påfunn er en smal film hvor overdådighet møter det simplistiske. Det er noe vakkert ved tanken denne filmen fremmer om at gjenstandene selv har en sjel, og den eksentriske Claire er overbevist om at deres skjønnhet hever sjelen i gjenstandene.

Men gjenstandene har fremdeles en fot i fortiden og spesielt å gi rom for følelser, forklaringer og åpenbaringer. Dette illustreres gjennom hallusinasjoner, sjarmerende montasjer av porselensdukker og andre antikke gjenstander. I takt med hvert klokkeslag er det gøy å se tempoet gå i disse scenene.

Vi kommer tett på karakterene, men det er ikke tett nok. Vi utforsker forholdet mellom familiemedlemmene, men det er heller ikke nok. Dette er en film som trengte mer emosjonelt slagkraft enn det den viste gjennom kamera. Det er noen overraskende elementer, men selv om det er noe der som forsøker å ta pusten av meg, så blir jeg ikke imponert.

Filmer som Amour (Haneke, 2012) har en ekstremt sterk fortelling om de eldre og hvordan minnene kan svinne hen, mens det er ikke så mye jeg kan hente fra Claire Darlings siste påfinn. Det blir litt for kjedelig.

Noen filmer har en langvarig effekt. Som setter seg inn i blodårene og gir ikke slipp på deg før lenge etter rulleteksten har scrollet forbi. Claire Darlings siste påfunn er en film som burde ha en slik effekt. Skuespillet mellom Deneuve og hennes datter er veldig bra, men historien eller hendelsene vekker liten interesse.