Anmeldelse: Cinema Paradiso

Endelig er Cinema Paradiso klar i en nyrestaurert 4K versjon, 30 år etter den trollbandt publikum for første gang.

Filmens handling er i hovedsak satt til en liten italiensk landsby i begynnelsen av 1950-tallet.

En liten gutt, Salvatore, finner sin livs store kjærlighet i en kinosal og vi følger hans oppvekst.

Filmen er i seg selv en kjærlighetserklæring til kino og den magiske verden man kan finne der.

Cinema Paradiso, som er navnet på kinoen, er et samlingssted for den lille landsbyen der Salvatore bor, og vi blir invitert inn i livene til de som gjester den.

Vi ser hele livsløpet blir representert, en liten baby ammes og en eldre mann dør, livet går sin gang. Vi ser små barn som får sitt første møte med en naken kvinnekropp, par som forelsker seg, røyking og drikking, krangling, roping og et ekte italiensk engasjement.

Denne kinoen var ikke et stille sted der man holdt seg for seg selv, men et samlingspunkt der man fritt kunne være seg selv.

Først får vi se Salvatore gjøre alt i sin makt for å komme seg inn i maskinrommet, for så å bli kjent med Alfredo, som blir en farsfigur i livet hans.

Det er nettopp dette forholdet som binder filmen sammen og som står for de dramatiske vendepunktene. Det er gjennom Salvatores øyner vi ser handlingen og etter 30 år i Roma, vurderer han nå å reise hjem til sin barndoms by. Mye av filmens estetikk farges av dette og med den lille landsbyen på avstand, ser oppveksten litt mer rosenrød ut enn virkeligheten.

Filmen virker tidvis hektisk og sprudlende og dette gjør at de rolige, myke scenene, med Ennio Morricone sin følelsesladde filmmusikk, gir mulighet til å stoppe opp og reflektere.

Historien er enkel og vi blir kjent med karakterene gjennom refleksjoner og observasjoner og ikke store overdådige scener som blir forklart i detalj. Det åpnes opp for at enhver seer bruker sin egen barndom og opplevelser, noe som gjør det hele så mye mer troverdig.

Filmen spår kinoens fall i en tid da hjemmeunderholdning blir tilgjengelig. I nyere tid har vi sett den tradisjonelle videobutikkenes bortgang da strømningstjenestene gjorde sitt inntog, så filmen er fortsatt relevant i dag.

Denne filmen gjorde noe med oss for 30 år siden, vi begynte å elske Italia, vi ble forelsket i kinomagien, men trenger vi denne filmen i dag og er det viktig at den har fått en 4K-scan?

Ja, dette er en film som har aldret seg godt, den føles relevant og temaene er så grandiose at de oppleves meget universale. Jeg er usikker på om det var nødvendig med en ny scan for min egen del, da minnene om denne filmen er så levende at i mitt hode så har den alltid sett så bra ut som dette. Det sagt, så lever vi i en alder der VHS- kvalitet på bildet har mistet litt av sin sjarm, så for den unge nye generasjonen av kinogjengere, så er det helt klart at dette ville blitt oppfattet som udatert med den gamle utgivelsen.

Lyden er kanskje noe av det som kan virke litt negativt for dem som ser denne filmen for første gang. Den er ikke krystallklar og feilfri, som vi er vant med at de fleste filmer er i dag, men noe av lydeffektene er til sammenligning lik lydbildet i den norske varianten av Tre nøtter til Askepott – litt hanglete og nesten humoristisk. Sjarmen i dette er det som redder det inn igjen, for selv med disse bristene så klarer filmen ta tak i meg å gjøre meg til et følelsesmessig vrak mot slutten.

Teksturen i bildet og hver eneste scene er til å ta og føle på, det er noe veldig håndgripelig med alt. Her er blod, svette, tårer og en atmosfære som gjør at man sitter igjen med følelsen av å ha vært i rommet med skuespillerne, og blitt kjent med dem.

Dette er definitivt en film man bør se på kino, denne må deles og nytes med andre og ikke minst viser den oss den gleden det er og kunne le og gråte litt sammen.

Cinema Paradiso vant en Oscar for beste utenlandske film og ble tildelt juryens spesialpris i Cannes, så den ble fort til allemannseie og en moderne klassiker.