Anmeldelse: Child’s Play

Hi, I’m Chucky! Wanna Play? Nei, takk. 

Dukker …

De har vært i rampelyset innen skrekkfilm-sjangeren i mange tiår. Fra klovnedukken i Poltergeist (1982) til den syklende dukken fra Saw (2004) så har disse kalde og følelsesløse objektene skremt gud og hvermann nok til at folk med glede styrer unna porselensdukke-samlingen til bestemor når det årlige besøket byr seg.

Hva er det som gjør at disse dukkene bygger så mye frykt i folk? Vel, det er et tema for en annen gang. Det som er sikkert og visst er at disse dukkene innehar en massiv fanbase som ikke må undervurderes.

Hollywood står alltid klare til å appellere til denne fanbasen med å gjøre det de alltids gjør i disse moderne tider: Gjenskape klassikere.

Så da er det igjen duket for at de tar på seg bind for øynene og putter hånden sin dypt ned i «Hvilken film kan vi gjenskape» – esken, og filmen som sto for tur denne gangen var Child’s Play.

Regissert av norske Lars Klevberg så markerer  Child’s Play (2019) seg selv som den åttende filmen i Child’s Play-franchisen og den kategoriserer seg i den anledning som en nyinnspilling av den første Child’s Play fra 1988.

La oss først drøfte premisset. I den første Child’s Play fra 1988 var saken den at en såkalt Good Guy–dukke ble legemliggjort av seriemorderen og voodoo-praktikanten Charles Lee Ray. Charles blir så gitt i gave til lille Andy på åtte år og Charles prøver så å overføre sin sjel fra dukken til Andy.

I denne filmen derimot så er dette premisset ikke-eksisterende. I denne versjonen så møter vi Andy (Gabriel Bateman) som en tenåring som er boende i et stusslig leilighetskompleks med sin alenemor (Aubrey Plaza). Dukken derimot, som Andy får i gave av moren sin, er hovedsakelig  en høyteknologisk dukke-versjon av Amazon sin Echo & Alexa. Familier verden over fråtser over dette dukkeproduktet og de har hele sitt teknologiske liv synkronisert gjennom dukken.

Dette konseptet hadde veldig potensial.

Bare tanken på at en dukke som kontrollerer bilen din, TV-en din og miksmasteren din brått snur på krona og blir en blodtørstig massemorder gir meg frysninger. Men utførelsen av dette konseptet var mindre bra. Vi får en og annen blodig draps-scene med kule og forseggjorte effekter, men helhetlig ble dette litt for mye i det cheesy territorium for meg.

Nå skal det sies at Child’s Play-filmene er kjent for sin «tongue-in-cheek» humor og jeg føler at fans av disse filmene absolutt vil finne underholdningsverdi her. Men for meg som liker min skrekk litt mer tankevekkende og jordnær så må jeg nok melde pass her. Mot sin tredje akt så dukket det opp situasjoner som fikk lattermusklene til å jobbe, men jeg lo dessverre av filmen, og ikke med.

Chucky-dukken har også fått en mild makeover hvorav han i denne filmen har mer robot-aktige fakter kontra hans mer humanoide fakter fra tidligere filmer.

Skuespillet her er ikke annet enn det man forventer i en film som denne, men høydepunktet er absolutt Gabriel Bateman som Andy. Han er dessverre omringet av generiske og forutsigbare karakterer som kun er tilstede for å gi filmen en høy kill-count. 

Fans av disse filmen vet jo at mye av sjarmen bak Chucky-dukken er stemmen hans. Brad Dourif har i alle disse år gitt Chucky den ikoniske, sarkastisk og humoristisk stilen som fansen elsker, men av en eller annen grunn så returnerte ikke han som stemmen til Chucky i denne filmen. Hvem fikk vi istedet? Ingen annen ringere enn Mark Hamill.

Mark Hamill har i mange år lånt gullrøsten sin til utallige prosjekter og ved siden av Star Wars så velger jeg å tro at det er stemmeskuespill de fleste kjenner han fra. For meg så var han det beste aspektet med denne filmen. Han har en slik barnslig og leken atmosfære i stemmen han gir Chucky og plassert i riktig situasjon så var dette meget effektivt og nervepirrende.

Child’s Play (2019) er absolutt ikke det verste jeg har sett, men jeg klarte ikke å la være å sitte og tenke på hvordan dette konseptet kunne blitt gjort så mye bedre.

Denne filmen har rett og slett ikke nok kjøtt på beina til å bli prioritert over andre nylig utgitte skrekkfilmer. Den har overraskende nok en lengde på en og en halv time, men det føltes ut som en evighet grunnet lange scener uten mye energi.

Friends! It was not the end in 1988!