Anmeldelse: Chaos Walking

Premisset for Chaos Walking er at alle kvinner har forsvunnet og menn kan se hverandres innerste tanker.

Det er en stund siden jeg begynte å holde et øye med Doug Liman sin nye film, Chaos Walking. Fra starten var det opplagt at filmen hadde både en praktfull rollebesetning samt et meget interessant konsept. Etter utallige forsinkelser siden 2019 (delvis pga. korona) har filmen endelig kommet på norske kinoer.

Todd Hewitt (spilt av Tom Holland) er den yngste personen på en øde planet der alle kvinnene ble drept av romvesener. Det er altså bare menn igjen. Som om ikke det var ille nok, gjør planetens atmosfære slik at alle tanker man har kan oppfattes av de rundt deg.

Filmen begynner med Todd som vandrer gjennom skogen mens han tenker for seg selv. Det som først virker som en indre stemme bare seeren kan høre (som vi så i f.eks. Evig solskinn i et plettfritt sinn) viser seg å også kunne høres av karakterene rundt han. Dette er et spennende og ikke minst forbløffende brudd med tradisjonell filmlogikk.

Chaos Walking bruker dette konseptet — som karakterene i filmen kaller for «noise» (bråk) — på mange kreative måter. For eksempel er det en prest, i landsbyen Todd bor i, som har hodet fullt av tanker om dommedag og helvete, og dette gir så klart ville visuelle utslag.

Etter hvert oppdager Todd et krasjet romskip, og den eneste overlevende viser seg å være ei jente (spilt av Daisy Ridley). Dette skaper oppstyr, siden ingen har sett kvinnfolk på flere tiår. Landsbyens ordfører (spilt av Mads Mikkelsen) får det for seg at de bør fange jenta, og Todd får så i oppdrag av faren sin å beskytte henne fra den rabiate landsbyen.

Forholdet mellom Todd og Viola (Ridleys karakter) er en av filmens store styrker. Som kvinne blir ikke Viola påvirket av noise-fenomenet slik som mennene. Dette fører til at Todd sine innerste tanker blottlegges til enhver tid, mens hennes tanker forblir et mysterium. Kanskje egentlig ikke så forskjellig fra samtidens forhold mellom menn og kvinner.

Tom Holland spiller spesielt bra her. Det er en snodig og unik rolle han har fått, men utførelsen er svært naturlig. Fra det jeg har sett av Daisy Ridley hittil (de nye Star Wars-filmene og nå denne rollen), begynner jeg å lure på hvor mye rekkevidde hun egentlig har som skuespiller. Uansett fungerer hun bra i denne filmen.

Mads Mikkelsen er råtøff som skurk, og dette er nok en imponerende rolle så langt i det nokså ferske tiåret 2020 (ved siden av filmer som Et glass til og Rettferdighetens ryttere).

Filmen er spennende, unik og underholdende, men første halvdel er betydelig sterkere enn andre. En del av de senere vendingene i plottet er ikke konsistente med tidligere scener, som gjør dem mer skuffende enn overraskende.

Jeg merket i tillegg minst ett frampek som aldri førte til noe. Dette kan nok være fordi filmen er basert på første del av en bokserie av co-manusforfatter Patrick Ness.

Det virker også som filmskaperne begynte å tvile litt på noise-konseptet etter hvert, og dermed kuttet kraftig ned på innslagene i siste del. Det er vanskelig å ignorere når Todd nesten slutter å (bokstavelig talt) tenke høyt etter hvert som filmen når sitt klimaks.

Jeg håper mange folk går og ser Chaos Walking på kino. Det er en svært unik film som prøver veldig mye nytt og i stor grad leverer på konseptet sitt. I konkurranse med filmer som Black Widow og Fast & Furious 9 heier jeg på Chaos Walking av prinsipp. De som ønsker å se Hollywood prøve nye ting oftere bør skaffe seg kinobilletter til denne filmen snarest!