Anmeldelse: Cezanne & Zola

I Cezanne & Zola spiller Guillame Canet (Tell No One) og Guillame Gallienne (Marie Antoinette) de to franske kunstnerne Emile Zola og Paul Cezanne.

Zola er en forfatter som opplevde suksess tidlig i sin karriere, og Cezanne en maler som i ettertid har fått de fleste av sine verk utstilt, men som lenge slet med å finne anerkjennelse for kunsten sin.

Cezanne & Zola er historien om disse to kunstnerne som var venner fra barndommen og gjennom hele livet, til tross for mye turbulens mellom dem. I barndommen fant de hverandre gjennom sin lidenskap for kunsten, og inspirerte hverandre til å gjøre sitt beste og satse på livet som artister – Cezanne som maler, og Zola som forfatter.

Filmen introduserer oss for disse to karakterene gjennom hva som er tilsynelatende deres siste møte i livet. Det er tydelig at det har gått lang tid siden de sist så hverandre, og at det finnes mye historie bak dem. Det en spenning i forholdet mellom de to, til tross for at det tydelig også er en gjenforening av to veldig nære venner.

Etter åpningsscenen hvor de to hilser på hverandre for første gang på lenge, hopper vi tilbake i tid hvor vi får en kort skildring av barndommens år. Her møtes de to på skolen og finner raskt tonen sammen, og hvor de utvikler en brennende lidenskap for kunst. Vi får kun en rask og overfladisk skildring av barndommen. Jeg ville likt det bedre om filmen hadde holdt seg litt lenger i denne perioden, slik at vi kunne fått et grundigere inntrykk av hvordan disse to unge menneskene fant nettopp inspirasjonen og lidenskapen for kunsten de skulle skape.

Filmen beveger seg heller raskt inn i den tidligere voksenalderen for de to vennene, hvor de har satset på kunsten og Zola raskt skaper seg en karriere, mens Cezanne ennå sliter med å få det til å gå rundt, og har et spent forhold til sin far. Det blir også introdusert et slags trekantdrama mellom Zola, Cezanne og en kvinne som først er sammen med Cezanne, men som etter hvert ender opp med å gifte seg med Zola. Dette, kombinert med ubalansen og sjalusien som oppstår ved at Zola får anerkjennelse tidligere enn Cezanne, bidrar til at stemningen mellom de to blir mer og mer spent, og at de sjelden treffes i sine senere år, til tross for de varme følelsene de hadde for hverandre.

Cezanne & Zola er nokså tilfredsstillende regissert av Daniele Thompson, men filmen lider av at den aldri finner en ro, og at den aldri tør å forholde seg grundig til det den presenterer. Hver gang filmen viser en ny problemstilling, hopper vi raskt videre til neste punkt. Historien klarer således aldri å virkelig treffe en nerve, eller gi oss forståelse for hvor inspirasjonen til den store kunsten disse personene skapte faktisk kom fra. Filmen klarer ikke overbevisende nok å kommunisere hvorfor disse to kunstnerne setter hverandre så høyt, hvorfor de holder sammen i tykt og tynt, til tross for Cezannes sjalusi og til tider motbydelige oppførsel samt Zolas nedverdigende tanker om Cezanne.

Til tross for å være en lite overbevisende historie som ikke helt klarer å finne rytmen, er Cezanne & Zola likevel en nokså fornøyelig opplevelse i kinosalen, kanskje mest for de som allerede har en interesse for disse kunstnerne og derfor har interesse av å se en biografisk film om dem. Filmen er best når den skildrer diskusjoner om kunsten, samt den faktiske utførelsen av kunsten i de vakre omgivelsene i miljøet rundt Zola og Cezanne, om det er i Paris eller i vakre naturlandskap. Spesielt noen flotte nærbilder av malerustyr og manuskripter i bevegelse under fargerike omgivelser, skiller seg ut som fine øyeblikk.