Anmeldelse: C’est la vie!

C'est la vie! er bare middels vellykket mener KINOMAGASINETs anmelder.

C’est la vie! er den nyeste filmen til regissør-duoen Olivier Nakache og Eric Toledano, som sto bak den enorme suksessen De urørlige (2011).

De urørlige ble en så stor slager blant både publikum og kritikere at duoen har mye å leve opp til med dette nye bidraget til filmverdenen.

Med C’est la vie! (også kjent som La sens de la fête) forsøker de seg i utgangspunktet på den samme formelen, den samme type varme, vennlige og morsomme film som De urørlige vant så godt med, men uten å bli like vellykket.

I åpningsscenen møter vi bryllupsplanleggeren Max, som konfronteres av et kundepar som mener bryllupet kommer til å koste for mye og ønsker å kutte noen unødvendige detaljer. Dette er en vellykket og morsom åpningsscene hvor vi Max viser hvordan kundene verken setter pris på det han gjør eller har noen som helst forståelse for hva planleggingen av et stort arrangement faktisk innebærer, gjennom et humoristisk innslag av et sarkastisk og tørt svar.

Likevel er ikke Max den mest profesjonelle innen faget skal det vise seg gjennom resten av filmen, noe som blir kilden til de mange komiske øyeblikkene som vil oppstå.

Filmen er først og fremst en vennlig komedie som forsøker å få deg til å le og kose deg gjennom filmens spilletid – og dette lykkes den med, stort sett. Her er det mange nydelige små humoristiske øyeblikk pepret gjennom hele filmen, en mengde situasjonskomikk og fiffig dialog. Det som kanskje fungerer noe dårligere er selve helheten i filmen. Det er som nevnt mer enn nok av flotte små øyeblikk, men de store øyeblikkene uteblir.

Filmen preges av et presist, men likevel sprudlende filmspråk som hjelper til med å underbygge den varme og lettsinnede stemningen filmen forsøker å sette deg i. Spesielt gode er noen raske sekvenser hvor hovedkarakterene beveger seg mellom en rekke forskjellige rom hvor kameraet hastig følger etter og fanger opp kaoset som foregår i disse rommene, med frisk jazzmusikk på lydsporet. Disse sekvensene minner litt om de vi fant i Birdman (Iñárritu, 2014), men uten like stor slagkraft her. Det finnes også en kreativ og spennende sekvens mot slutten som jeg ikke skal avsløre, men som uten tvil er med på å løfte filmen da den begynner å miste litt av spenningen etter hvert.

Bortsett fra disse sekvensene føles filmen litt regiløs, hvor kameraet simpelthen er tilstede for å fange opp situasjonskomedien og skuespillerne har hovedansvaret for formidlingen. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting, da komedier ofte hviler på skuespillerprestasjoner og gjerne improvisasjon, men i C’est la vie! føles det som noe mangler.

Vi presenteres for en rekke karakterer, en rekke situasjoner, og en rekke humoristiske innslag, men det er lite som fester seg som særdeles minneverdig. Vi kommer ikke tett nok på karakterene til å virkelig bli kjent med dem, noe som hadde hjulpet i situasjonskomedien karakterene blir plassert i.

Det største ankepunktet jeg har mot filmen er at den mangler det som gjorde De urørlige så vellykket.

Begge filmene har mange morsomme scener, men bare De urørlige har dype og varme karakterskildringer som forløses i et rørende vennskap som bygges gjennom filmens handling. I C’est la vie! blir vi verken kjent med eller glad i noen av karakterene på samme måte.

Når filmens tredje akt preges av dramatikk og deretter forsoning, er det vanskelig å bry seg på den måten filmen ønsker at du skal bry deg, fordi, til tross for filmens mange gode øyeblikk har ikke manuset evnet godt nok fokus på helheten i historien.