Anmeldelse: Captain Marvel

Marvels nye superheltinne klarer å bære sin egen film.

I motsetning til den klassiske superheltformulaen kastes publikum inn i en helt ny, utenomjordisk verden hvor Vers (Brie Larson) trenes opp av Yon-Rogg (Jude Law) i den militære avdelingen Starforce. Hun har skjulte minner, som bare er fragmenter, fra en fortid på jorden hvor hun var en amerikansk flypilot ved navn Carol Danvers. Disse skjulte minnene begynner å dukke opp igjen. Sammen med Yon-Rogg sloss hun og resten av Starforce mot Skrull-armeen. Dette er en rase med grønne menn som har muligheten til å endre fysisk form. Skrull-armeen, som ledes av Thalos (Ben Mendelsohn) er på jakt etter noe på jorden. Etter en brutal kamp blir Vers strandet i USA hvor hun støter på Nick Fury (Samuel L. Jackson). Sammen skal de stoppe Skrull-vesene fra å finne det de er ute etter, men også å få ut nødvendig informasjon fra hennes fortid.

Minnene til Carol er biter av et puslespill, og det er også denne filmen. Studioet erkjenner at Captain Marvel er et siste ledd før de pakker sammen sakene i Avengers: Endgame. Det vil komme flere Marvel-filmer etter det igjen (Ryan Coogler skal regissere Black Panther 2, som hittil har en ukjent lanseringsdato). Likeså er dette en opptrapping til en form for finale i Marvels cinematiske univers. Dette er både en styrke og en svakhet i filmen.

Filmen foregår i 1995, som kan gi prequel-problematikk. Dette er en hårfin linje man må gå, fordi på den ene siden er det en fryd å se hvordan ting blir som de blir, men på den andre siden er det som å krysse av en liste over ting vi forventer skal skje. Marvel-filmene har allerede en solid bakhistorie i filmene fra før av, som vi allerede har sett i Captain America: The First Avenger og Iron Man 2, noe som gjør at Captain Marvel kan for den gjennomsnittlige seer være litt kjøtt på flesk.

Det er sannelig gøy å se flere karakterer igjen. Særlig hvordan de talentfulle effektartistene i Industrial Light & Magic gjør enkelte karakterer yngre 20 år yngre. Dette blir stadig mer imponerende og virkelighetsnært for hvert eneste år. (Industrial Light & Magic gjør også Al Pacino og Robert De Niro yngre i den kommende The Irishman). Men det hindrer ikke at det skaper litt problematikk for seeren om at det er mindre frykt for at karakterene er i noe som helst fare underveis.

Carols karakterutvikling kommer godt frem gjennom manuset. Det er ingen påtvungen og klisjérik kvinnekamp med replikker som bryter den fjerde veggen og åpenbart hinter til feminisme i det 21. århundre. Den har heller ikke noe ala Natasha Romanoffs actionscener i de første Marvel-filmene, hvor de sjonglerer mellom objektifisering og sterk action-heltinne uten å være helt sikker på hva de vil. Brie Larson viser seg å være et godt tilskudd i galleriet av superhelter, for kampen hennes går mellom å tenke med hjernen (hennes Kree-side) eller med hjertet (hennes menneskelige bakgrunn). Carol har tross alt brukt seks år sammen med den intergalaktiske Kree-styrken i Starforce, som har et helt annet sinn enn menneskene. Helt alene er Carol nokså kjedelig og har nokså lite å gjøre, på samme måte som filmen har ikke så veldig mye å gi tilbake til oss. Den starter nokså kronglete, men heltinnen har en strålende kjemi med Nick Fury, som er en stor drivkraft med en gang de to møtes. Birollene styrker filmen, for superheltinnen alene klarer ikke helt å holde fortet oppe. Det er noe ironisk, da Brie Larsons mest prisvinnende rolle var for en film hun holdt oppe verket gjennom en enkeltprestasjon (Room).

Captain Marvel befinner seg som sagt på 90-tallet, og den bader i storslått nostalgi. Til tider er de litt påtvunget og kastet inn som «husker du dette?»-referanser. Carol Danvers som pilot kan minne om Top Gun, mens bilreisen gjennom det brune ørkenlandskapet vekker tanker tilbake til en sann feministklassiker: Thelma & Louise. Referansene til filmer fra denne tiden (og musikk) er et festlig tilskudd og bidrar godt til underholdningsnivået i verket.

Det er ikke bare 90-tallsnostalgien som gjennomsyrer filmen, men andre hint til filmer i Marvel-universet. Dette er noe som definitivt gir mersmak til fansen. Den gjennomsnittlige seer er nok ikke like interessert i å finne ut hvordan Nick Fury fikk sin øyelapp når vi har hatt andre og større problemer i de siste filmene, men det jordnære og enkle spiller til filmens fordel.

Det er en kompetent film som har truffet en balanse mellom å fremme en sterk kvinnelig superhelt, men ikke dra inn politikk. Noen vil mislike filmen for at den ikke har et sterkere feministisk budskap, mens sinte SJW-er* vil nok finne noe å klage på i denne filmen uansett. Dette er en fin godtepose, og når du har valgt å kjøpte godteri, så vil du ikke nødvendigvis høre hvorfor grønnsaker er bedre for deg. Captain Marvel sikter mest av alt for å være en underholdende action-film, som låner litt av Guardians of the Galaxy og blander det med et plot som heldigvis viker unna verdensherredømme og store risikoer. Jeg er i utgangspunktet glad Captain Marvel ikke går i denne fella, selv om resultatet er at den blir litt anonym i prosessen.

Captain Marvel er dessverre en film vi kommer til å glemme om 20 år, i motsetning til Thelma & Louise, eller de andre Marvel-filmene. Det er et solid tilskudd i Marvel-filmene, selv om det ikke er deres sterkeste.

Til slutt vil jeg si at Stan Lee-tributten er nokså unik og stilig for denne filmen og kommer til å få hele salen til å smile.

(* SJW er en forkortelse for Social Justice Warrior – en betegnelse for folk som fremmer sosialt progressive synspunkt, men som har en oppførsel som skader fremgangen i et mer progressivt samfunn.)