Anmeldelse: Café Society

IKKE BLANT ALLENS BESTE: KINOMAGASINETs anmelder mener Café Society har mye bra å by på, men at filmen likevel ikke når opp blant det beste Woody Allen har laget.

Som vanlig gir Woody Allen oss en årlig film, og denne gangen er det duket for en romantisk komedie. Café Society er en nostalgisk hyllest til 1930-tallets klassiske Hollywood, men filmen mangler de skikkelig gode øyeblikkene.

Woody Allen er en ekstremt produktiv manusforfatter og regissør som har produsert godt over 40 filmer på dette stadiet i karrieren sin. Faktisk har han gitt fansen sin én film i året siden 2005, og han fortsetter denne med trenden, og i 2016 gir han oss denne nye filmen kalt Café Society.

Café Society omhandler den unge mannen Bobby Dorfman (Jesse Eisenberg) som drømmer om å gjøre det stort i Hollywood. Bobbys onkel, Phil (Steve Carell), jobber i filmbransjen i Hollywood. Dermed bestemmer Bobby seg for å  flytte til Los Angeles og be onkelen om hjelp til å få en jobb. Siden Bobby er ny i byen introduserer Phil ham for sekretæren sin, Veronica «Vonnie» (Kristen Stewart), slik at hun kan vise Bobby rundt i byen. Det tar selvfølgelig ikke lang tid før Bobby faller pladask for Veronica.

Filmens konsept er i utgangspunktet en god idé som burde åpnet opp for mange morsomme situasjoner, spesielt med tanke på at det er selveste Woody Allen som har hatt ledelsen både skrivepulten og kameraet. Hyggelige filmer med personlige kriser og kjærlighetstriangler er hva Allen normalt sett gjør best, men dessverre er det noe som mangler denne gangen.

Allen har fått med seg en rekke kjente og gode skuespillere i Café Society. Jesse Eisenberg gjør en grei rolle som Bobby, en karakter som ikke er ulik den typiske Woody Allen-karakteren som Allen ofte spiller selv i filmene sine. Kristen Stewart gjør også en ålreit jobb som den forførende Vonnie, men spenningen i forholdet mellom Eisenberg og Stewart uteblir og ender opp som noe pregløst. Steve Carell gjør en god innsats som onkel Phil, men humoren han går for føles noe malplassert blant de andre rollene i filmen.

Høydepunktet blant skuespillerne er faktisk Blake Lively, som senere dukker opp som Veronica (ja, Veronica nummer to!). Lively er mer sjarmerende i sin rolle, og den eneste som egentlig fremtoner den klassiske Hollywood-sjarmen som Allen virkelig forsøker å gjenkalle i denne filmen. Lively kler rett og slett denne rollen svært godt, og det er synd at hun ikke har en større rolle i filmen.

Noe av problemet med Café Society ligger i selve karakterene. Det er vanskelig å la seg forføre av karakterene da de rett og slett ikke er spesielt sympatiske mennesker, og de fremstår som svært egoistiske. Utroskap bagatelliseres og jakten etter den store kjærligheten blir satt i sentrum – ikke ulikt brorparten av Allens øvrige filmer. Vanligvis er ikke dette noe stort problem i Allens filmer, men denne gangen blir det hele framstilt på en nokså unyansert og overfladisk måte.

Et annet problem er hvordan fortellingen ikke ser ut til å holde et klart fokus. Vi blir presentert for mange karakterer som til syvende og sist har veldig små roller i filmen, men fortellingen, som blir fortalt via lydsporet av Allen selv, gir stadig sidespor til disse relativt ubetydelige karakterene. Det er som om Allen ikke tør å legge hele fokuset på spenningen i forholdet mellom Bobby og Veronica, og dette blir problematisk for filmen som helhet.

På den tekniske siden ser filmen veldig flott ut, og den klassiske Hollywood-perioden blir fremstilt i nostalgisk prakt. Bildene preges av sterke og livlige farger, og det er en fin bruk av lys som underbygger denne nostalgien, hvor Allen lengter tilbake til Hollywoods glansdager. Som alltid bruker Allen svært god musikk i filmene sine, og Café Society er intet unntak. Her finnes det massevis av flott, gammel jazzmusikk som vil glede mange.

Café Society preges av et kamera som er mer i bevegelse enn i en typisk Allen-film, og i samspill med de flotte set-designene og god bruk av farger og lys, er dette en gledelig fornyelse av Allens filmatiske uttrykk. Derfor er det litt ekstra skuffende at historien og manuset rett og slett ikke holder mål.

Café Society fører seg derfor inn i en rekke av noe svakere og middelmådige filmer fra denne kanten, hvor det siste virkelige høydepunktet var den flotte og morsomme Midnight in Paris.

Stor takk til Trondheim kino for presseadgang.