Anmeldelse: Burn Burn Burn

Burn Burn Burn får terningkast fire fra KINOMAGASINETs anmelder.

Burn Burn Burn er en trivelig og morsom britisk komedie om to unge kvinner som må legge ut på en road trip på den britiske landsbygda for å spre askene til deres nylig avdøde venn.

Reisen fungerer som en katalysator for å bringe frem konfrontasjoner mellom de to vennene, og byr på mange spennende, morsomme og hjerteskjærende stopp.

I Burn Burn Burn må bestevenninnene Seph (Laura Carmichael) og Alex (Chloe Pirrie) legge ut på en road trip på den britiske landsbygda for å spre askene til Dan (Jack Farthing). Den unge mannen Dan har nylig dødd av kreft, og har lagt igjen en rekke videofiler på en USB-pinne hvor han gir de to venninnene et oppdrag: han ønsker å bli spredd utover fire spesielt betydningsfulle steder fra fortiden hans.

Gjennom dette konseptet inviterer Burn Burn Burn til en spennende fortellerstruktur hvor man får muligheten til å utforske vennskapet mellom disse tre ved hjelp av videofiler hvor, nå døde, Dan snakker direkte til Seph og Alex, og vi får oppleve deres reaksjoner på dette midt opp i all sorgen.

Denne fortellerstrukturen er et smart grep, hvor det som egentlig er en oppgave om å reise rundt blir en unnskyldning for jentene til å konfrontere aktuelle problemer i livene sine. Seph er i et forhold hun burde bryte ut av, uten at hun helt vet hvordan hun skal klare nettopp det, noe som blir en belastning for Alex som nylig tok sin utro samboer på fersken. Alex på sin side, bærer også på en vanskelig hemmelighet fra fortiden, som tærer så mye på forholdet mellom de to venninnene at en konfrontasjon er uunngåelig.

Dette er en film som fort kunne blitt kjedelig uten de rette personene i hovedrollene. Heldigvis bærer Laura Carmichael som Seph og Chloe Pirrie som Alex filmen godt på sine skuldre, og de to skuespillerinnene byr på mye sjarm og dybde i sine rolletolkninger. Joe Dempsie imponerer også i sin rolle som Sephs kjæreste, som til tross for å være forståelsesfull forsøker å presse Seph inn i et personlighetsbilde som egentlig ikke passer henne. Jack Farthing gjør en god jobb i å skildre depresjonen i den døende Dan vi møter gjennom videoopptakene, men samtidig har han en slags tilgjort «edge» som sannsynligvis vil irritere noen seere.

Dette er en erkebritisk (svart) komedie med typisk britisk humor, i en noe mørkere og mer absurd drakt. Filmen virker inspirert av Noah Baumbach og Greta Gerwigs samarbeider (Frances Ha, Mistress America) hvor mye av humoren ligger i kleinhet og latterliggjøring av rollefigurene selv. Denne humoren passer kanskje ikke for alle, men jeg vil påstå de aller fleste vil le opptil flere ganger i løpet av filmen.

Regissør Chanya Button regisserer filmens reise med varme og sjarm, og er flink på å skildre de forskjellige situasjonene på en måte som passer tonen og stemningen den aktuelle scenen forsøker å frembringe.

Som komedier flest tar filmen noen vendinger som bidrar til historiefremdriften på nokså forenklede måter mot siste del av filmen, men da denne vendingen igjen gir oss filmens mest rørende øyeblikk, som ikke skal avsløres her, men definitivt vil bringe de fleste til tårer, er det vanskelig å holde dette punktet mot filmen på en negativ måte.