Anmeldelse: Bumblebee (IMAX, 3D)

Det er lenge siden vi har kost oss sånn på kino, som da vi så Bumblebee!

Du vil le og storkose deg fra ende til annen – selv hvis du synes Transformers-filmene er aldri så dumme.

For selv når alt håp er ute for en filmfranchise, så finnes det en vei tilbake.

Bumlebee er nemlig en perle av en film!

Jeg er møkk lei av superheltfilmer og dataanimasjon. For å si det rett ut.

Det er kommet så altfor mange filmer de siste ti-femten årene hvor filmskaperne hevder de fokuserer på historien og karakterene, men det er bare typisk amerikansk skryteprat.

Pissprat, på godt norsk.

Den ene filmen etter den andre leverer spetakkel og støy.

(Den siste i rekken av grusomt slitsomme filmer var Aquman. Jeg holdt på å få mark.)

Jeg er sliten, ja møkk lei, av disse filmene, og lysten på noe som kan tenne filmgløden min – også blant kommersielle popcornfilmer.

Og så kommer altså Bumblebee.

En film som i forkant kunne virke som et desperat forsøk på å berge en fallende Transformers-filmserie. En serie som Michael Bay gjennom fem filmer har vridd kluten tørr i altfor mange ganger og som har størknet som en isfille i nordavinden. Hvorfor i alle dager har han orket å kaste bort talentet sitt på den ene filmen dårligere enn den andre, med kun en endeløs rekke av eksplosjoner, har jeg ofte tenkt.

Men på Bumblebee er Michael Bay bare en av fem hovedprodusenter, heldigvis. (Det er en drøss av andre produsenter også, herunder selveste Steven Spielberg!)

Denne filmen er nemlig «the real thing». For her er faktisk historien engasjerende, og karakterene er av den typen man fort blir glad i – og bryr seg om.

Jeg kan ikke huske en bedre «menneske og robot-film» siden Gutten og jernkjempen (The Iron Giant) for hele 20 år siden, i 1999.

Og bedre «tenåringsfilm» tror jeg faktisk vi må helt tilbake til 80-tallet for å finne.

Kall meg gjerne nostalgisk (jeg er det) og en 80-tallsfan (jeg er også det). Kall meg gjerne en middelaldrende mann (guilty as charged). Og kall meg gjerne en romantiker – for Bumblebee krysser av alle prikkene på skjemaet mitt for en topp helaften på kino.

Jeg lo og storkoste meg gjennom hele filmen, og jeg var ikke den eneste. På flere av radene i Odeons IMAX-sal hørte jeg folk kose seg på samme vis.

Med animatøren Travis Andrew Knight som regissør – kjent for Kubo and the Two Strings (2016) – har Transformers-filmserien med dette fått en vitaminnsprøytning av dimensjoner, basert på et manus av det nye stjerneskuddet Christina Hodson.

Man kan godt «mistenke» at filmskaperne har studert de beste sjangerfilmene og fulgt en oppskrift. Men hva så – hva er vel galt med det? Er det likevel enkelt å lage en slik perfekt popcornfilm?

Overhodet ikke. Det kreves utrolig mange suksessfaktorer for å få alt til å klaffe.

Her er scenografien i mesterklasse, fotograferingen til Enrique Chediak en nytelse, og la meg nevne musikken … eller kanskje ikke, for da blir jeg aldri ferdig. Men OK, da … Jeg må … Scoremusikken til Dario Marianelli flyter sømløst og tar oss gjennom alle de riktige emosjonene, men soundtrack-sangene er pur 80-tallsgull, med alt fra The Smiths til Wang Chung til Howard Jones, A-ha (!), Duran Duran, Jon Bon Jovi, Steve Winwood, Simple Minds, Rick Astley, Tears for Fears, The Cars … and the list goes on!

Hailee Steinfeld (nå 22) har hovedrollen som 18-åringen Charlie Watson. Hun er helt suveren. Som seer tror jeg på henne, og hun lever seg hundrede prosent inn i rollen. Det aller beste er at hennes karakters historie er i fokus hele veien, og at den er troverdig og rørende, ektefølt. At hun er en «tomboy» og liker å mekke biler er også helt bankers.

Charlie Watsons vennskap med søte, snille, gode Mr. Bumblebee, eller B-127, som Autoboten egentlig heter, er rett og slett rørende.

Her er også alle tenåringsklisjeéne som hører til, men så utsøkt, nesten subtile og pent dandert at de føles friske og nye: de ekle «dukkepikene» på skolen, den nerdete nabogutten som er forelsket, veslebroren, mor og stefar – og et stort savn etter en avdød far.

Det er vakkert – fra ende til annen.

Dessuten: spennende også, må vite! Og ypperlig teknisk utført, slik moderne filmteknologi gir muligheten til – med nok bakgrunnshistorie og robotkamper til at også de minste gutta i klassen vil finne mye å kose seg med her. Og for første gang på lenge syntes jeg ikke at disse heldigitale slåsskampene var slitsomme eller anmassende. De passet 100 prosent og var endel av filmens logikk. Dessuten ser det helt fotorealistisk ut. Som moderne kinogåere er vi jo bortskjemte så det holder.

Nevnes må også herlige John Cena som militæragent Jack Burns, aldeles glitrende i rollen, han også.

PS! Noen ord om IMAX. Filmen vises i IMAX 3D hos ODEON Oslo, men effekten av 3D er minimal. På den positive siden blir man ikke sliten i øynene av det og lydnivået er fortsatt godt nok, siden det vises fra laserprosjektorer. 3D finnes fortsatt kun i 2K, så selv om det er oppskalert via 4K-projektorer, er det fortsatt mye å gå på på bildesiden. I enkelte scener er det lett å se uskarphet, spesielt på rolige nærbilder.

Lyden er som å være på rockekonsert: bombastisk, punchy, og i utgangspunktet overveldende – men helt uten nyanser og bredde. For i et så stort rom er det også vanskelig å få detaljene frem som i en mindre sal med f.eks. Dolby Atmos. Med kun tolv separate kanaler, er det rett og slett umulig. Det minst imponerende med å se en film i IMAX er lyden.

Det første jeg tenkte etter å ha sett Bumblebee var: denne filmen vil jeg se på nytt – men i 4K og med Dolby Atmos. (Det vises den i hos mange norske kinoer også.)