Anmeldelse: Bridget Jones’ Baby

Å skulle lage en tredje film i en serie, hele tolv år etter forrige film, det er risikosport. Men: gjengen bak Bridget Jones’ Baby, de har klart det!

Helt siden tidlig 2000-tall har Bridget Jones, spilt av Renée Zellweger, vært en velkjent filmkarakter. Ting har som regel gått galt for Bridget, og hun har vært en karakter som de aller fleste av oss har kunnet kjenne oss igjen i.

Bridget Jones’ Baby består av en god blanding av nytt og gammelt. På én måte føles det som om alt er akkurat som før, og at Bridget er en god, gammel venn som vi besøker etter en stund fra hverandre.

Samtidig klarer filmen å skildre en Bridget som har gått gjennom en nokså stor utvikling, og den verdenen som hun lever i har hengt med slik at det hele føles som moderne. For eksempel skriver Bridget fortsatt dagbok, men penn og papir er byttet ut med iPad.

Nettopp blandingen av velkjent og ukjent er tilstede blant skuespillerne også. Renée Zellweger og Colin Firth er tilbake i sine velkjente roller som Bridget Jones og Mark Darcy, mens Patrick Dempsey (Grey’s Anatomy) er et nytt tilskudd som karakteren Jack.

Zellweger og Firth har begge, naturlig nok, blitt eldre, men samspillet dem i mellom er like godt uansett. Om sant skal sies ser de egentlig bedre ut enn noen gang, og de framstår virkelig som en perfekt kombo denne gangen.

Å få en film som dette til å være så vital som Bridget Jones’ Baby er, vitner om et godt stykke arbeid. Dette prosjektet kunne ha endt opp som en pinlig gjenforening, men det slipper vi gudskjelov.

Humoren, både i hendelser og manuskript, innehar både timing og kreativitet, og latter er noe det blir mye av i løpet av denne filmen.

Musikk er en stor del av filmen. Her er det både nytt og gammelt, og flere låter er laget spesielt til filmen, som for eksempel Ellie Gouldings Still Falling For You. I tillegg er det alt fra Ed Sheeran, Years & Years og Rihanna til en uventet klassiker som Up Where We Belong.

Det eneste jeg stusser noe over er hvordan lydmiksen er gjennomført i enkelte scener hvor musikk tones noe kunstig og brått ut for at karakterenes replikker skal være hørbare. Det er forståelig at dette er en nødvendighet, for at filmens handling og manuskript skal ha framdrift, men dette burde vært gjort noe smidigere enkelte steder.

Men jeg dveler ikke lenge over dette, for filmens musikk er som sagt en viktig del av filmen. Musikken som brukes er svært passende, understreker følelsene som skildres og er såpass bra at jeg søker opp musikken på Spotify i etterkant.

Bildene som møter oss er utført med nokså ordinær filming, men dette fungerer. Flere ulike og gode utsnitt er med på å skape dynamikk og framdrift i filmen, og spesielt lyssettingen er med på å skape mange innbydende bilder.

I tillegg til at filmen innehar en solid porsjon komikk, inneholder den også en god slump romantikk, litt drama og en klype spenning. Filmen klarer til og med å framstå som rørende i enkelte sekvenser, så Bridget Jones’ Baby kan ikke anses som annet enn komplett i sin sjanger.

Stor takk til Hamar kino for fribillett på visning.