Anmeldelse: Book Club

I utgangspunktet skal det ikke være mulig å feile med en film som har så store navn i både hoved- og biroller. Man skulle tro at dette gjorde Book Club til filmatisk gull, men den er i beste fall et stykke misfarget dublé.

I hovedrollene finner vi Diane Keaton, Jane Fonda, Candice Bergen og Mary Steenburgen. I tillegg har Andy Garcia, Don Johnson, Craig T. Nelson og Richard Dreyfuss viktige biroller.

Bokklubben som filmen handler om består av følgende freske damer:

Diane (Keaton) som nylig har blitt enke og sliter med et par overbeskyttende døtre; Sharon (Bergen), en dommer som etter skilsmissen for 18 år siden har levd alene sammen med kattene sine; Carol (Steenburgen) som sliter med at piffen har gått ut av ekteskapet; og Vivian (Fonda) som lever livets glade dager, med mer eller mindre tilfeldig sexpartnere.

Når Vivian foreslår at de skal lese «Fifty Shades of Grey» i bokklubben, skaper det furore.

I stedet for å lese boken – for så å le av den tåpelige dialogen og himle med øynene – så sluker de boken rått!

Det skal vise seg at Anastasias erotiske eventyr med en søkkrik, S&M-fikserte playboy er akkurat det som skal til for å røske opp i livene til vår kjære heltinner.

Dermed er det duket for en rekke hysteriske episoder med vovete ordspill over en lav sko, sex i baksete på første date, store mengder vin og ikke minst en altfor lang sekvens med elleville artigheter om ufrivillig inntak av viagra.

Som du sikkert skjønner er det ikke avansert humor som ligger til grunn for denne komedien.

Nå kan man sikkert si at det er prisverdig  å lage en film om kvinner i 60-70-årene som ønsker å ha et mer aktiv sexliv.

Men det må da være mulig å gjøre det på en måte som ikke inkluderer at de fniser som pubertale jentunger av alle seksuelle undertoner og er fullstendig avhenging av å finne en rik drømmemann for å bli lykkelig?

Dette er rett og slett et skritt i feil retning.

Nå er ikke alt bare sorgen her.

Noen av replikkene til damene sitter som et skudd, og jeg må ærlig innrømme at jeg småhumret litt når en Werner Herzog-film ble brukt som eufemisme for en av damenes underliv (jeg lar det være opp til deg å finne ut hvilken film det var snakk om).

Skuespillerene gjør det beste de kan ut av det lille de har å jobbe med.

Dessverre er filmen så hjelpesløst umorsom og plump at selv ikke sjarmen fra de fire hovedrollene er nok til å gjøre dette til en minneverdig filmopplevelse. Styr unna!

Takk til Trondheim kino for presseadgang.