Anmeldelse: Blodsbånd

Blodsbånd er regissør Jeanette Nordahls debut som ble nominert for beste første spillefilm under den internasjonale filmfestivalen i Berlin (2020).

Nordahl har satt sammen en god film med sterkt filmfoto og troverdige rolleprestasjoner, men dens svakheter veier for mye til at det blir en vellykket film.

Filmen handler om Ida. Ei 17 år gammel jente som mistet moren i en trafikkulykke og må nå flytte inn hos sin tante og tre søskenbarn. Tante og matriark Bodil mener at familien alltid kommer først og hun tar Ida inn med varme, åpne armer og inkluderer henne raskt i arbeidet deres som lånehaier. Dette blir et slags daglig gjøremål for Ida. Hun henger med søskenbarna (Jonas, David og Mads) som samler inn penger på dagtid – helt til det en gang går for langt.

En kjent og enkel struktur (Goodfellas, Baby Driver og flere mafiafilmer); protagonisten blir inkludert i noe som er ulovlig, blir glad i dem man driver ulovligheter med, en dag går det for langt og lider av konsekvensene. Moralen er: «blir du med på leken må du tåle steken».

Mitt største problem er at filmen mangler spenning og konflikter mellom familien og karakterene som ikke er del av familien. Det ville skapt fremgang i historien om det fantes noe eller noen som endret den komfortable hverdagen hos familien. Selv om Ida er et nytt tilskudd til familien vises det ikke på noen måte hvordan hun påvirker dynamikken. Manusforfatterne kunne skrevet ut protagonisten og historien ville utspilt seg med akkurat samme utfall.

Når det først skjer noe som gjør det mulig for filmen å eskalere, så løses konflikten seg raskt og enkelt med noen få forutsigbare konsekvenser. Det gjør at filmens struktur forblir lite dynamisk og ender med å bli kjedelig i lengden.

Heldigvis reddes filmen av en god filmfotograf og et skuespillerensemble som jobber glitrende med et middelmådig manus.

Bodil spilles av Sidse Babett Knudsen (Borgen, Westworld) som har stålkontroll i rollen som den selvstendige, fryktløse matriarken som har investert mye av livet sitt på å oppdra sønnene sine ordentlig.Det er tydelig at alle tre brødrene har full respekt for moren og adlyder henne frivillig og uten nøling.

De tre skuespillerne lider litt av å falle inn i overtydelige klisjéer som «sønner i en mafiafamilie», men David (Elliott Crosset Hove fra Broen) skiller seg ut med en nyansert og ærlig tolkning av en bror som er litt utafor og sliter mentalt fra å ha blitt oppdratt litt for hardt av mor, Bodil.

Hovedrolleinnehaver Sandra Guldberg Kampp gjør en kjempeinnsats og bærer filmen på sine skuldre som Ida. Hun har et sylskarpt uttrykk som er behagelig å se på når foto sakte beveger seg inn på ansiktet hennes for å la oss undersøke hva som egentlig er tankeprosessen hennes i hver scene. En mystisk, ærlig og menneskelig tolkning av Kampp.

Filmfotograf David Gallego (Embrace of the Serpent, Birds of Passage) jobber best sammen med Sandra Guldberg Kampp. Ved å ha kameraets hovedfokus alltid sentrert med Ida i midtbildet og ved bruk av en ekstremt sakte og ubemerkelig zoom skaper foto og skuespiller en vakker og uhyggelig spenning i en ellers flat film.