Anmeldelse: BlackKklansman

Adam Driver som Detective Flip Zimmerman (t.v.) og John David Washington som Ron Stallworth.

BlackKklansman er på ingen måter en subtil film. Budskapet blir slått inn med en slegge, og det er absolutt ingen tvil om at Spike Lee trekker paralleller til dagens Amerika.

Heldigvis har Lee også lagd en underholdende og morsom film som glir lett ned.

Det er alltid en risiko med politiske filmer, som prøver å ta opp et viktig tema, at de er kjedelige og stusselige.

Temaet har en tendens til å trumfe alt annet, og filmskaperne vil egentlig bare fortelle hvor kjipt noe er – på den enkleste måten.

Det virker som de tenker at temaet er nok til at det blir en bra film.

Det stemmer ikke.

Det denne filmen først og fremst er et eksempel på er at du trenger ikke nødvendigvis være subtil med det du vil fortelle, men du må fortelle det godt, og du må fortelle det med iver.

BlackKklansman er en film som bærer sine ambisjoner, og sin misnøye med dagens USA på ermene, men han gjør det med en lekenhet og et grunnlegende behov for å underholde.

Lee vet hvordan han skal trekke deg inn, og da blir jo budskapet enda kraftigere.

BlackKklansman er en typisk Spike Lee film hvor han kobler budskapet sitt med humor og filmatisk lekenhet.

Den har kanskje ikke helt den samme energien som for-eksempel Do the Right Thing (1989), men han morer seg uten tvil.

Det er ikke noe tvil om at Spike Lee er tilbake.

Når det er sagt, så skulle jeg skulle ønske han tok det hele litt lenger.

Det er mye han gjør, som forsvinner litt senere i filmen, eller noe han begynner med mot slutten, som det hadde vært gøy og se han gjøre fra begynnelsen.

Et eksempel er at han mot slutten plutselig begynner å leke seg med split-screen og jeg skulle ønske han begynte med det tidligere i filmen.

Kanskje også gikk enda lenger i det han gjorde med det. Det er nok å kose seg med i filmen, og han gjør nok for å skape en film som føles som en Spike Lee-film. Som det jo er!

Det som er interessant med BlackKklansman er at den har en type humor, og en type stil som får filmen til å virke litt mer som en overdrevet versjon av tilfellene. Det er morsomt, helt til du innser at det faktisk er ikke så langt unna sannheten, og du blir trist.

Det er jo en mild film, og med unntak av retorikken og samtalene til Ku Klux Klan-gjengen, så er det ikke så mye som skjer i filmen som er forferdelig. På mange måter kan man nesten oppfatte disse folkene som noen man ikke trenger å ta seriøst. Og det er det som er farlig, og det er noe filmen prøver å vise.

Jeg har dessverre litt problemer med hovedrollen, John David Washington. Jeg sliter litt med å bestemme meg for om han ikke spiller så bra, eller at det er et bevisst valg. Han har en måte å være på som er veldig rar og jeg stusser litt over. Han er til tider god, og jeg kan forstå hvorfor Lee valgte han.

Problemet blir at han ikke alltid klarer å ha den naturlige delen av skuespill inne. Det føles litt stivt og han går gjennom det han skal gjøre på en måte hvor man merker godt at dette er ikke noe han er vant med.

Grunnen til at jeg lurer på om det kan være et bevisst valg er at filmen i seg selv har en ganske markant stil. Mange av karakterene er relativt todimensjonale. De skal representere noe spesifikk, og ikke så mye mer. Det funker for såvidt i filmen men flere av skuespillerne, deriblant Adam Driver får det til mye bedre og da blir kontrasten til John David Washington større.

Man merker at her foregår det skuespill, og da blir det ikke alltid så bra. Det var mest i starten jeg hadde problemer. Etter hvert som filmen går så ble jeg enten vant til det, eller så forbedret han seg. Uansett, til syvende og sist syns jeg han funker bra. Det var bare alltid noen øyeblikk som fikk meg til å stusse.

Det jeg virkelig savner er mer utvikling av vennskapet mellom Driver og Washington. Det faller litt bort i filmen.

Den buddy-cop filmen som traileren hinter om kommer ikke helt i oppfyllelse. Det er noe som mangler der, og det merkes i filmen. Det tror jeg skjer fordi filmen har mye den vil prøve på, så da rekker man ikke gå i dybden på så mye. Det samme skjer med utviklingen til Driver. Filmen begynner med noe interessant med Driver og hans jødedom. Spesielt etter han begynner å gå undercover hos Ku Klux Klan, som hater jøder nesten like mye som de hater svarte. Det faller litt bort, og det tror jeg filmen taper litt på.

Washington møter relativt lite motstand i politistyrken. Det er hovedsaklig en politimann som er åpenbar rasistisk hele tiden, men ellers går det hele ganske fint. Det er egentlig ikke så viktig, for det er ikke der fokuset på filmen er. Men det er med akkurat nok til at de enten burde droppet det helt eller brukt mer tid på det. Slutten på den sidehistorien er noe av det mest bisarre jeg har sett. Det ender i en scene som kommer rett fra en lykkelig slutt i en TV-serie ala Full House (1987) eller 7th heaven (1996). Veldig merkelig. Det var nesten så jeg forventet at filmen skulle slutte der med en «high-five freeze-frame».

Det er flere «sub-plot» i denne filmen som kanskje ikke klarer å formidle helt hva de prøver. Det kan være på grunn av tid brukt med de, eller at de ikke er gjennomtenkt nok, så sitter jeg mer med ideen av hva de vil med det enn at jeg kjenner det i kroppen.

Det høres kanskje ut som mye negativitet men det er egentlig små klager.  Selv det som kanskje ikke funker optimalt, funker ganske bra. Topher Grace gjør en veldig underholdende rolle. Det er det at den glir så lett ned, som gjør denne filmen så bra, hvor dumt det enn må høres, for det er, på mange måter, langt ifra en lett film.  Jeg koste meg sikkelig når jeg så filmen, og det er en film som vil du skal kose deg. Uansett hvor viktig filmen er, eller hva den prøver å fortelle, så er den en film som er opptatt av at publikummet sitt koser seg.

Helt på slutten av filmen, er det scener som er på grensen til emosjonell manipulasjon. Det er her Lee setter inn støtet og trekker de mest åpenbare parallellene til USA i dag. I en dårligere film tror jeg at jeg hadde blitt smålig irritert, men filmen hadde, hvert fall for meg, gjort seg fortjent til disse scenene, og jeg kjente at jeg fikk en liten knute i magen og kjente på frustrasjonen over hvordan noen mennesker er. Det overrasket meg litt. Det var sterkt og jeg pleier ikke falle for sånt.