Anmeldelse: Black Panther: Wakanda Forever

Black Panther Wakanda Forever er en meget god og respektabel oppfølger og samtidig en spennende finale for Marvels fjerde fase.

Den første Black Panther (2018) er en fantastisk film som også ble en ikonisk film for flere mørkhudede verden rundt. (Den fikk terningkast seks her hos KINOMAGASINET).

Til den dag i dag er nok dette en av både mine og fleres favoritt superheltfilmer. Nei, den finner ikke opp hjulet på nytt, men familiehistorien og hvordan det påvirket dem i livet er meget sterk likevel.

Black Panther: Wakanda Forever innfrir mange av forventningene jeg hadde til filmen. Samtidig er det også flere historietråder som kunne vært bedre gjennomført. Ryan Coogler og Joe Robert Cole har klart å lage en historie som er respektabel og en meget følelsesladet hyllest til Chadwick Bosemans tolkning av T’Challa alias Black Panther. En hyllest som integrerer skuespillerens ekte kamp mot kreft inn i historien på en trist, men ektefølt måte. Samtidig er det meget bra gjennomført hvordan denne hendelsen påvirker flere av hovedkarakterene. Dette gjør at historien også føles mer naturlig ut.

Vi blir også introdusert til det nye folkeslaget talokaner som er på en måte Marvels svar på atlantiere med deres leder Namor. Dette er en spennende del av historien og gir mer dybde til wakandernes nye fiende. Samtidig ville jeg gjerne likt mer om Namors forhistorie. Det som er der er bra, men om de kunne utdypet det mer hadde historien deres vært bedre. Det som er nå føles ut som bra, men for lite og går litt for fort over.

Det er denne delen skulle jeg ønske de hadde bedre tid på seg, men med de vanskelighetene med å måtte skrive historien på nytt fordi at hovedskuespilleren døde skjønner jeg meget godt at det kommer noen problemer ut av det.

Filmens sidehistorier med karakterer som Everett Ross og det nye teknologiske geniet Riri Williams har også problemer her. For begge og da spesielt Ross sin del føles meget påklistret. Akkurat som at de er med bare fordi de må være der. Vi lærer forsåvidt mer nytt om ham, men ved slutten av filmen tenkte jeg: «Trengte vi egentlig å ha med den historien i filmen?».

Williams sin historie føles også mer ut som en hjemmelekse. Hun er forsåvidt en interessant karakter å ha med, men noe av det vi får vite er veldig «husk dette til når du ser Ironheart i 2023». Dette er forsåvidt å forvente i og med at Marvel har blitt så stort som det har blitt, men samtidig hadde det vært fint å slippe å føle den følelsen.

Filmen hadde nok heller ikke vært det samme uten sine fantastiske skuespillere. Sterkest er nok kanskje Angela Bassett som dronning Ramonda. Hun er så dyktig til å spille denne personen som er både en sterk leder og en god mor. Samtidig som hennes følelsesladde prestasjon føles så ekte.

Letitia Wright returnerer også som Shuri. Hun gjør en eksepsjonell framføring som bærer det meste av filmen med hud og hår. Hun viser at selv hvor rørt Shuri er av hendelsene i sitt liv så kan hun fortsatt være like tøff som flere av de andre i filmen.

Filmen gir oss også flere gode øyeblikk med Danai Gurira som Okoye, Lupita Nyong’o som Nakia og Winston Duke som M’Baku. Alle er ofte med og stjeler showet. De gjør filmen sterkere på mange punkter. Samtidig skulle jeg gjerne ønske at vi så mer til sistnevnte. Mest da fordi Duke er så meget god som denne karakteren.

Tenoch Huerta gir oss en glimrende skurkerolle i form av Namor. Han legger mye vekt til den rollen. Både i de kule actionscenene, hans skremmende dialog og som en god leder for sitt folk.

Jeg vil også gi en ekstra hyllest til de utmerkede skuespillerne Martin Freeman, Michaela Coel, Dominique Thorne og Julia Louis-Dreyfus.

Actionscenene er også meget fengslende å se og engasjerte meg veldig mye. Jeg satt i spenning mens jeg så disse godt filmede scenene. Det er forsåvidt noen scener ved siste klimaks som var litt vel uoversiktlige, men det skjedde i forrige Black Panther også.

Musikk til Ludwig Göransson er også med på å gjøre filmen enda mer engasjerende og fordyper følelsene i flere av scenene. Alt dette er med på å gjøre at Black Panther: Wakanda Forever blir en god finale for fase fire av Marvels cinematiske univers.

PS! Det er en scene halvveis inn i rulleteksten som gir mer til filmens handling og introduserer en ny karakter til Marvel-universet.

LES OGSÅ:

Anmeldelse: Black Panther

Anmeldelse: Black Adam