Anmeldelse: Beau Is Afraid

Skrekkelig lang! Denne filmen var visstnok fire timer, men er nå «knapt tre»!

Ari Aster har regien på Beau Is Afraid, som er selskapet A24 sin største produksjon. Selve innspillingen ble gjort ferdig i 2021. Aster har litt til felles med Terrence Malick i at han liker filmene sine lange, og Beau Is Afraid er altså forkortet med en hel time. Selv da er den lang!

Aster foretrekker å bruke lang tid på å klippe/bearbeide filmene, noe Malick også gjør, derfor kom den ikke på kino før i 2023. Aster har «begått» to skrekkfilmer (langfilmer) tidligere, Hereditary (2018) og Midsommar (2019).

Jeg har mye godt å si om denne filmen, men jeg hadde ønsket at det «ufokuserte» midtpartiet ble trimmet mer. Dette er partiet hvor Beau ankommer huset til Grace (Amy Ryan) og Roger (Nathan Lane), som har en utfordrende tenåringsdatter (Kylie Rogers) og en krigsveteran boende i campingvognen i hagen (Denis Ménochet).

Filmen har mange filmatisk flotte øyeblikk, det er ingen tvil om det. Man kan se tydelige spor fra The Wizard of Oz (1939), med Judy Garland. Her har Aster fått med seg Cristóbal León og Joaquín Cociña, animatører fra Santiago, Chile.

Denne miksen av mennesker og animasjon fungerer bra, for Beau er jo en mann med vrangforestillinger og sterke nevroser. Stort sett er han handlingslammet, og når han får panikk så foretrekker han å hoppe gjennom glassdører og vinduer, før han løper videre til han smeller inn i en gjenstand så det suser.

Animasjonene, og andre forunderlige kreasjoner, gjør oss da klar over at vi her har med en mann som ikke har oversikt over hva som er virkelighet, og hva som er hans egen fantasi.

Aster har antageligvis også latt seg inspirere av La Cité des enfants perdus (1995), en film av Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro, dette i sluttpartiet av filmen.

Det er altså noe å sette tennene i Beau Is Afraid, men man må være tålmodig og åpen for det meste. Her er det ingen rett linje mot målet, ingen action-drevet Tom Cruise film hvor helten er tøff, og handlingen heroisk. Nei, dette handler om en angstfull mann som fortsatt går i sine stripete piqueskjorter fra 80-tallet. Han er en utrent hypokonder i tillegg til alt det andre, og er kanskje en mann bare en mor kan elske?

Men så er det nå engang slik at mor (Patti LuPone) er en kald forretningskvinne som ikke kan elske. Så det er vel ikke rart at Beau sliter, dessverre. Og faren vet han ikke hvem er. Vil han finne det ut i løpet av sin ferd mot mor?

Dette med mor og sønn-problematikk finner vi også igjen i Ari Aster sin første langfilm, Hereditary, med Toni Collette, Gabriel Byrne, Milly Shapiro og Alex Wolf. Hereditary er en ren skrekkfilm, en riktig så grusom en, og trappen opp til loftet fra den filmen, finner vi også igjen i Beau Is Afraid. Og loftet med det som skjuler seg der, jeg røper ikke mer … Men den mest foruroligende filmen Aster har laget er Midsommar, det som skjer i den er ikke for de angstfulle, for å si det slik. Og noe sentralt og ekkelt som skjer i den filmen, kan vi også finne igjen i Beau Is Afraid.

Nå skal det sies at Beau Is Afraid ikke er en skrekkfilm, men en kombinasjon av flere sjangre. Så man trenger ikke la seg skremme bort hvis man ikke hadde sans for Asters to første filmer. Disse er dog meget stramt og lekkert regissert, og det er det som jeg tidvis savner i Beau Is Afraid. Jeg forstår jo at regien skal gjenspeile Beau sitt forvirrede sinn, men likevel synes jeg at spesielt det midtre partiet er litt for ufokusert til at jeg kommer opp på fem i terningkastet.

Og så må vi se nærmere på hovedrolleinnhaveren, selveste Joker, Joaquin Phoneix. Jeg kunne ha ramset opp en rekke filmer hvor jeg synes han gjør en strålende innsats, for dette er en kvalitetsskuespiller.

Hvordan håndterer han så det komiske aspektet i filmen? Vel, her er han ikke helt på topp synes jeg, men forvirret og desperat tar han på kornet. For jeg har sett andre menn på livsendrende reiser i filmer, som Jack Nicholson i About Schmidt (2002) og Bill Murray i Broken Flowers (2005), og mot dem kommer Phoenix til kort i det «komiske anslaget», mimikk i ansiktet og slapstick.

Phoenix spiller også på sitt minst gode i huset til Grace og Roger. Nathan Lane er jo en kjent komiker, sist kjent fra Only Murders in the Building (2021 –), og innehar rollen som den eksentriske kirurgen Roger, men dynamikken mellom ham og Phoenix finner ikke den riktige timingen.

Filmen har selvfølgelig et stort antall flere skuespillere, og mange scener med finurlige detaljer, men de må man gjerne oppleve selv. For det er ingen tvil om at Ari Aster er en regissør som jeg ønsker å følge videre. Han har sitt særegne språk, han krever mye av tilskueren, og det er høyst sannsynlig at du ikke går upåvirket ut av filmsalen.

Konklusjonen er at dette er en rik film, som nok kunne vært litt forkortet og bedre strukturert. Til slutt kan jeg fortelle at Aster «gir» oss sin helt egen versjon av Jabba the Hutt, fra Star Wars, så her er det oppfinnsomhet fra ende til annen.

Filmen ble sett på pressevisning hos ODEON Oslo i deres IMAX-sal.