Anmeldelse: Bad Times at the El Royale

Høye forventninger til en film kan noen ganger spille inn på kinoopplevelsen. Møtet med filmopplevelsen kan bli brutalt.

Dette var helt klart tilfellet for Bad Times at the El Royale. Jeg er en stor fan av regissør og manusforfatter Drew Goddards tidligere filmer som The Cabin in the Woods og Cloverfield. Trailerne til filmen var lovende, og plakatene var nydelige. Jeg gledet meg til å se filmen, men dessverre levde den ikke opp til forventningene.

På grensen mellom delstatene California og Nevada ligger hotellet The El Royale. Et tidligere populært hotell får en kveld flere gjester, som alle har sine hemmeligheter og forskjellige grunner til å være akkurat der. Etterhvert som de metaforiske skjelettene faller ut av skapene, bygges spenningskurven opp mot et samlepunkt i hotellets lounge.

Bad Times at the El Royale er langt fra en dårlig film, men den føles som en film med et potensial til å være så mye mer enn den er. Det er litt vanskelig å helt sette fingeren på hva som ikke stemmer.

Ganske fort tok jeg meg i å tenke at denne filmen sannsynligvis hadde vært et hakk eller to bedre i de erfarne hendene til Quentin Tarantino, noe som kanskje ikke er en så merkelig tanke. Bad Times at the El Royale minner nemlig om både The Hateful Eight og Reservoir Dogs, med innslag fra Pulp Fiction.

Dialogen er filmet tett og fungerer stort sett godt, men det mangler liksom litt spissing av det hele, litt «edge». De beste scenene er faktisk to dialog-scener. Filmens handling foregår for det meste på en lokasjon (enda et element denne anmelderen liker godt), med noen klipp til karakterenes forhistorier. Hotellet fungerer godt som lokasjon og kontrastene mellom det varme California mot det blålige Nevada får scenene i loungen til å poppe.

Det er et godt fotoarbeid med gjennomtenkte utsnitt og kamerabevegelser. Det visuelle blir også forsterket av et tydelig 60-tallsdekor, klesstil og frisyrer.

Musikken er god, men igjen så mangler det lille ekstra – også et punkt en person som Tarantino nok hadde kunnet heve et par hakk.

Skuespillet er noe variert, men jevnt over blir det litt overspilling fra de fleste karakterene. Unntaket er Darlene Sweet (Cynthia Erivo). Også Fader Flynn (Jeff Bridges) gjør en grei rolle, og har ansiktsuttrykkene som trengs. Billy Lee (Chris Hemsworth), Laramie Seymour Sullivan (Jon Hamm), Emily (Dakota Johnson), Rose (Cailee Spaeny) og Miles Miller (Lewis Pullman) spiller alle sammen litt for overdrevet til tider, og det grenser mot komedie, men ikke på en god måte.

Filmens største problem er flyten. Med en spilletid på noe over to timer og 20 minutter blir det en lang ferd mot slutten. Selv om et saktegående tempo til tider er veldig effektfull, så blir det i overkant i Bad Times at the El Royale. Noen scener kunne lett vært kuttet ned, og flere sekvenser burde vært filmet med et kjappere tempo. Det virker som filmskaperen ikke helt har funnet ut av om fokuset skal være på dialog og visuell dveling, eller på action. Resultatet blir en blek etterligning av en klassisk Tarantino-film.

Takk til Odeon Kino Ski for presseadgang.