Anmeldelse: Bad Luck Banging or Loony Porn

Den siste tiden har jeg blitt en av mange «Romanian new wave» fans, etter at rumenske regissører har gått sin seiersgang på europeiske kinoer og filmfestivaler.

Det er en sedvanlig fascinasjon for kinematografien i første del av filmen der den stakkars læreren trasker rundt og tar seg av sine hverdagslige gjøremål – her kjenner jeg igjen den rumenske bølgen av minimalisme. Stadig vekk vandrer kameraet bort fra henne og filmer irrelevante eller falske gjenstander. Det ser ut til å ta forbløffende effektivt oppmerksomheten vår over på alt som er rundt henne: revne plakater, ting kastet i gatene, ødelagte bygninger. Detaljene hoper seg plutselig opp på skjermen, som om selve kameraet får et sammenbrudd og plutselig for første gang merker alt dette meningsløse rotet som omgir oss alle, hele tiden. Som oss andre har også kameraet snart fått nok.

Radu Jude, en av Romanias mest oppsiktsvekkende regissører, har utviklet seg til en fryktløs stemme for politisk uenighet og dramatisk europeisk historie. Her tar han på spennende vis opp overgrep fra Ceausescu-tiden, men i enda større grad konfronterer han Romanias medvirkning til Holocaust. Vi blir vitne til denne arven av etnisk hat som gir næring til dagens ytre høyre i landet. I hans tidligere film – Jeg bryr meg ikke om vi går ned i historien som barbarer (2018), brukte han eksempelvis re-enactment for å avsløre sine holdninger til landets tidligere grusomheter. Judes nye film, med sin vandrende og selvbevisst uelegante tittel, er en absurd provokasjon, eller en tvangsmessig forstyrrelse som det er lenge siden jeg har sett maken til.

Bad Luck Banging or Loony Porn ga Romania sin tredje Berlin Golden Bear på mindre enn et tiår og det var vel fortjent.

På grunn av en amatør-pornovideo havner en lærer på dypt vann, og ved hjelp av denne lærerens ulykke så går Rau Jude til angrep på hykleriet i det moderne samfunnet på særdeles provoserende vis. Store deler av filmen føles som et vellykket besøk på Astrup Fearnley -museet for moderne kunst. Jeg stusset litt over at denne filmen var kategorisert i kommediesjangeren, da den starter med porno og fortsetter i minimalistisk rumensk dramastil, men i andre del så kommer komiske og satiriske elementer på rekke og rad og hele filmen avsluttes med absurd humor. Det er ikke et eneste kjedelig og forutsigbart element i denne filmen og jeg storkoste meg etter at sjokket fra åpningssekvensen hadde lagt seg. Filmen er delt opp i tre kapitler.

I det tredje kapittelet gjenopptas historien om læreren Emi(Katia Pascariu). Det er et slags foreldremøte og rettsak mot læreren, som finner sted ute på en gårdsplass (tydeligvis på grunn av sosiale distanseringsregler) der man skal finne ut om hun skal sparkes fra stillingen sin som skolelærer. Denne hendelsen blir en grusom orgie av misogyni, rasisme og hykleri. Emi må på en eller annen måte overbevise sine skrikende anklagere om at det er personen som har lastet opp videoen uten hennes tillatelse – som har skylden, og ikke henne! Konfrontasjoner og fysisk vold bryter ut, og rektor ber klagende alle om å “opprettholde sosial distansering” .

Filmen handler også om sinne og frustrasjon fra Romania , og kanskje fra alle oss andre -rundt Covid-pandemien. Vi kjenner på vår snikende mistanke om at menneskelig ulykke med dagligdagse problemer vil overleve – selv når eller hvis sykdommen noen gang blir utryddet. Men som tittelen sier -mest av alt handler dette om porno, og selv når det ikke handler om porno, handler det på en eller annen måte fortsatt om porno og pornostetikken til sosiale medier. Det er en dyster humor her, men også en slags overdrivelse som jeg ikke har sett tidligere i rumensk film. Filmen er et foraktelig sleivspark til kjedsomhet, til hykleri og til alt smålig og slemt. Det hele utføres med en herlig opprørsk gnist.

Jude startet prosjektet, den gang bare kjent som «Sleepwalkers»,  i februar 2020, og i stedet for å stoppe planen når pandemien traff – valgte han å følge alle sikkerhetsprotokoller og lage filmen uansett. Han leverte resultatet i tide for  festivalen i Berlin 2021. Dette gjør denne filmen deilig provoserende – og til et av de første eksemplene på et realt stykke forfatterarbeid som dukket opp i en verden rammet av COVID-19. Filmingen foregår stort sett utendørs (hvor reklametavler står som ironiske påminnelser om menneskenes ønsker før pandemien) og den er full av detaljer som sosial distansering og personlig verneutstyr (med vekt på det «personlige», siden filmens maskebærere projiserer identitetene sine gjennom sine eksentriske valg av kostymer). Alt føyer øyeblikkets tekstur til denne absurde tidskapselen som 2020-2021 har vært. Jude titulerer hele denne saken som «en skisse av en populær film», som unnskylder noen av denne merkelig strukturerte filmens vulgære og for noen seere -støtende aspekter. Men det er vanskelig å forestille seg at han noen gang kommer tilbake fra «Loony Porn» til en mer tilgjengelig form for film. Denne in-your-face art-house friskusen er så sær og populistisk som regissøren kan få til kanskje? Jeg er uansett veldig spent på å følge denne regissøren videre!