Anmeldelse: Avengers: Age of Ultron

Avengers: Age of Ultron får terningkast fire av KINOMAGASINETs anmelder.

Avengers: Age of Ultron er større og sterkere enn sin forgjenger. Men er den mer menneskelig?

The Avengers debuterte i 2012, og det til stor jubel hos både fans og kritikere. Filmen sopet inn millioner verden over, og er den største økonomiske suksessen i Marvels historie. Regissør Joss Whedon visste akkurat hvordan han skulle bygge suksessen ut fra fansens ønsker, men samtidig gjøre den attraktiv for de som var nye for superheltene. Nå har våre helter igjen samlet seg for å gi tilskuerne en like stor, eksepsjonell, nyskapende og kompromissløs berg- og dalbanetur med Avengers: Age of Ultron.

Et ordtak sier «En god gjerning forblir sjelden ustraffet», ingen vet dette bedre enn vår helt Tony Stark (Robert Downey Jr.) Når han skaper Ultron som en kraft for det gode, tenker han at han redder verden fra all invasjon av utenomjordiske skapninger. Men slik går det altså ikke. Ultron blir ond, tilraner seg Jarvis’ kraft og snur 180 grader mot sin skaper. Det blir opp til Tony Stark og hans team, som inkluderer; Natasha Romanoff/Black Widow (Scarlett Johansson), Bruce Banner/The Hulk (Mark Ruffalo), Clint Barton/Hawkeye (Jeremy Renner), Steve Rogers/Captain America (Chris Evans) og THOR/Thor (Chris Hemsworth) og redde verden en gang til. Sammen må de overvinne Tony Stark sin skapelse og to nye og mektige karakterer; Pietro Maximoff/Quicksilver (Aaron Taylor-Johnson), som er veldig rask, og Wanda Maximoff/Scarlet Witch (Elizabeth Olsen), som egentlig bare er rar.

De tidligere filmene om våre helter før Avengers, har vært som en såpeopera for nerder, men med mindre hårlugging og melodramatisk innhold. Filmene fra Marvel har aldri gjort et forsøk i retning av realisme, men med denne har Whedon lyttet til kritikken. Endelig betyr død noe igjen. Det hele blir håndtert mer humant og realistisk denne gangen. Ingen går på kino og ser superheltfilmer for realisme, men litt følelse av hva som står på spill for menneskeheten og verden burde man få.

Selv om det ikke ser ut til at vi får en egen film om Black Widow, som flere av oss håper på, er det fint å se at Hawkeye trer frem i rampelyset. Jeremy Renner er fantastisk i rollen, og får virkelig benyttet sine kvaliteter som skuespiller. Balansen mellom de ulike karakterene er godt ivaretatt, og det er godt gjort med tanke på hvor mange som dukker opp. Bettany er strålende i en slags dobbelrolle som Jarvis og den ny-skapede Vision. Nær perfekt er Ultrons karakter, icenesatt av James Spaders stemme og det digitale effektmakeri. Scenografien i denne runden fremstår som noe mer dyster i enkelt partier, men uten at det endrer utseende fra hva vi er vant med. Tematisk passer det visuelle meget godt til historien som her skal fortelles. Whedon klarer på en god måte å plassere humor i den ellers så kaotiske historiefortellingen.

Men man blir ikke totalt blendet av det som utspiller seg på lerretet. Regissør Whedon stapper produktet med detaljer, og manuset kan til tider gjøre deg forvirret med tanke på alle karakterene som presses inn i de 2 timer og 21 minuttene dette varer. Det kan faktisk distrahere for historien som skal fortelles, og det er mye bevegelige deler å følge med på. Filmen både starter og slutter i noe av det samme tempo. «Safe house»-sekvensen, blir en behagelig pause fra spektakulære stunts og eksplosjoner.

Denne filmen fungerer godt på mange plan. Ultron som en ondskapens Pinocchio. «Jeg har ingen tråder» peker til hans ønske om å være en ekte gutt, mer lik menneskene han faktisk skal utrydde. Og på samme måte lengter våre helter etter enklere liv, som bevis for Hawkeys hemmelighet og Natasha og Banners flørting med å stikke av fra det hele. Det er disse behovene som er drivkraften i karakterene, midt blant telekinetiske krefter, vibranium metall og Banner/Hulks spontane økning i vekt/styrke som får de til å føle for oss mennesker.

Avengers: Age of Ultron forblir ingen banebrytende nyskapning i superheltverdenen. Men med det mål å overgå sin forgjenger har den nok nådd sitt mål. Dog blir den litt nedlesset av detaljer og nye karakterer, men for fansen innfrir den på en tilfredstillende måte. For de som er nye i denne verdenen vil den nok fremstå som anmasende og støyende. Selv hadde jeg det virkelig gøy under visningen, men var nysgjerrig på hva tilskuerne syntes.

KINOMAGASINET har snakket med to tilskuere, den ene 12 år gammel og den andre 67 år gammel. Patrik Johnsrud (12) forteller at Iron Man er hans favoritt blant karakterene, fordi han har så kule drakter og kule ting. Selv likte han skurken Ultron godt fordi han er så høy og detaljert, og kan gå i internettet. Høydepunktet for Patrik var når halve byen fløy avgårde.

Erik Holthe (67) har Hulk som sin favoritt, og forteller om hvordan han leste tegneserien som barn og så TV-serien på 70 tallet. Han synes også det var gøy å se Stan Lee, skaperen av hans favorittkarakter. Høydepunktet for ham var kampen mellom Banner/Hulk og Stark/Iron Man.

Selv om 55 år skiller de to kinogjengerne, illustreres det godt at Marvel-universet treffer bredt og underholder både liten og stor. Filmen når ikke helt opp, men er en verdig fortsettelse på historien om Avengers, og absolutt en film du bør få med deg om du liker superhelter.

Takk til Kolben Kulturhus på Kolbotn for presseadgang.