Anmeldelse: Skyggenes Dal

Skyggenes Dal har en god historie som grunnfundament. Men flere elementer trekker filmen ned.

Vi møter en ung gutt, Aslak (spilt av Adam Ekeli) som bor med sin mor i et lite bygdesamfunn. Han har en eldre kamerat som er med på å gi Aslak ideen om at det er noe overnaturlig som har drept sauene i bygda. Samtidig hintes det kraftig til Aslaks fraværende storebror.

Det ligger en god historie bak denne filmen, men dessverre er det så mange ting som ødelegger for at det blir den helt store filmopplevelsen.

Den unge skuespilleren Adam Ekeli er med i nesten hver eneste scene og hele filmen fremstilles gjennom karakteren Aslaks forståelse av verden.

Han er hele tiden fokuset og vi skjønner fort at det er hans synspunkt som styrer historien.

Alle voksne karakterer er i bakgrunnen, både historiemessig og filmatisk. Enten er de filmet i total utsnitt eller så er de ufokusert i bakgrunnen. Den eneste voksne vi egentlig får se litt av er moren (spilt av Kathrine Fagerland), men også dette er fra Aslaks ståsted.

Denne innrammingen fungerer utmerket for å få frem vinklingen av historien.

Men: det er mye slett skuespill i flere av scenene. Dialogen er noe av det verste jeg har hørt på film på lenge. Den er så tydelig skrevet og så smertelig opplest at jeg tok meg selv i å tenke at filmen faktisk ville vært bedre uten noe dialog i det hele tatt.

Filmen slipper delvis unna dette problemet ved at den fokuserer mer på dvelende kamerainnstillinger og stemningsbygging.

Filmfotografiet er til tider på et mesterlig nivå, med herlige innramminger og bruk av silhuetter, skygge og tåke. Naturen fremstår som mektig og overveldende og blir på mange måter en viktig karakter i filmen. All ære til kinematografen Marius Matzow Gulbrandsen.

Til tider virker klippingen amatørmessig, nesten som en grovklipp, spesielt i de tidligste scenene.

De langsomme scenene fungerer best i siste halvdel av filmen, da fokuset dreier seg rundt Aslak og naturen. Den unge skuespilleren stråler i alle scener hvor han enten er alene eller kun sammen med hunden sin. Her får han virkelig vist frem et uslepent talent.

 

Hele filmen drar seg fremover som en snegle på ferie, noe som både fungerer og ødelegger for opplevelsen. Første akt blir såpass treg at man begynner å kjede seg, før det faktisk skjer noe. Andre akt fortsetter med en saktegående og dvelende historiefortelling, men her fungerer det mye bedre. Siste akt lider av de samme problemene som første akt.

Et gjennomgående problem er den sentimentale og overdramatiserte musikken, med sine tunge pianotoner som forsøker å manipulere frem en dyster stemning. Dette ødelegger mer enn det underbygger for den vakre fotograferingen.

Regissør Jonas Matzow Gulbrandsen har forsøkt å lage en stemningsfull og fabel-aktig historie fortalt på en rolig og stillegående måte, med vakre og stemningsfulle innklippsbilder.

Allikevel treffer han ikke på alle punkter, og musikk, dialog og tempo ødelegger for noe som kunne vært en veldig stilsikker, stemningsfull og allmenn tilgjengelig kunstfilm.